1Then answered Eliphaz the Temanite, and said,
1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2Should a wise man utter vain knowledge, and fill his belly with the east wind?
2Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
3Should he reason with unprofitable talk? or with speeches wherewith he can do no good?
3Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
4Yea, thou castest off fear, and restrainest prayer before God.
4Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
5For thy mouth uttereth thine iniquity, and thou choosest the tongue of the crafty.
5for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
6Thine own mouth condemneth thee, and not I: yea, thine own lips testify against thee.
6Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
7Art thou the first man that was born? or wast thou made before the hills?
7Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
8Hast thou heard the secret of God? and dost thou restrain wisdom to thyself?
8Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
9What knowest thou, that we know not? what understandest thou, which is not in us?
9Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
10With us are both the grayheaded and very aged men, much elder than thy father.
10Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
11Are the consolations of God small with thee? is there any secret thing with thee?
11Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
12Why doth thine heart carry thee away? and what do thy eyes wink at,
12Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
13That thou turnest thy spirit against God, and lettest such words go out of thy mouth?
13siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
14What is man, that he should be clean? and he which is born of a woman, that he should be righteous?
14Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
15Behold, he putteth no trust in his saints; yea, the heavens are not clean in his sight.
15Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
16How much more abominable and filthy is man, which drinketh iniquity like water?
16langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}
17I will shew thee, hear me; and that which I have seen I will declare;
17Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
18Which wise men have told from their fathers, and have not hid it:
18det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
19Unto whom alone the earth was given, and no stranger passed among them.
19til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
20The wicked man travaileth with pain all his days, and the number of years is hidden to the oppressor.
20En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
21A dreadful sound is in his ears: in prosperity the destroyer shall come upon him.
21Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
22He believeth not that he shall return out of darkness, and he is waited for of the sword.
22Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
23He wandereth abroad for bread, saying, Where is it? he knoweth that the day of darkness is ready at his hand.
23Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .
24Trouble and anguish shall make him afraid; they shall prevail against him, as a king ready to the battle.
24Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
25For he stretcheth out his hand against God, and strengtheneth himself against the Almighty.
25fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
26He runneth upon him, even on his neck, upon the thick bosses of his bucklers:
26stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
27Because he covereth his face with his fatness, and maketh collops of fat on his flanks.
27fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
28And he dwelleth in desolate cities, and in houses which no man inhabiteth, which are ready to become heaps.
28og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
29He shall not be rich, neither shall his substance continue, neither shall he prolong the perfection thereof upon the earth.
29Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
30He shall not depart out of darkness; the flame shall dry up his branches, and by the breath of his mouth shall he go away.
30Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}
31Let not him that is deceived trust in vanity: for vanity shall be his recompence.
31Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
32It shall be accomplished before his time, and his branch shall not be green.
32Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
33He shall shake off his unripe grape as the vine, and shall cast off his flower as the olive.
33Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
34For the congregation of hypocrites shall be desolate, and fire shall consume the tabernacles of bribery.
34for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
35They conceive mischief, and bring forth vanity, and their belly prepareth deceit.
35De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.