¹Then Job answered and said,

¹Da tok Job til orde og sa:

²I have heard many such things: miserable comforters are ye all.

²Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

³Shall vain words have an end? or what emboldeneth thee that thou answerest?

³Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

⁴I also could speak as ye do: if your soul were in my soul's stead, I could heap up words against you, and shake mine head at you.

⁴Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

⁵But I would strengthen you with my mouth, and the moving of my lips should asswage your grief.

⁵jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

⁶Though I speak, my grief is not asswaged: and though I forbear, what am I eased?

⁶Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

⁷But now he hath made me weary: thou hast made desolate all my company.

⁷Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

⁸And thou hast filled me with wrinkles, which is a witness against me: and my leanness rising up in me beareth witness to my face.

⁸Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

⁹He teareth me in his wrath, who hateth me: he gnasheth upon me with his teeth; mine enemy sharpeneth his eyes upon me.

⁹Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

¹⁰They have gaped upon me with their mouth; they have smitten me upon the cheek reproachfully; they have gathered themselves together against me.

¹⁰De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}

¹¹God hath delivered me to the ungodly, and turned me over into the hands of the wicked.

¹¹Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

¹²I was at ease, but he hath broken me asunder: he hath also taken me by my neck, and shaken me to pieces, and set me up for his mark.

¹²Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

¹³His archers compass me round about, he cleaveth my reins asunder, and doth not spare; he poureth out my gall upon the ground.

¹³Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

¹⁴He breaketh me with breach upon breach, he runneth upon me like a giant.

¹⁴Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

¹⁵I have sewed sackcloth upon my skin, and defiled my horn in the dust.

¹⁵Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}

¹⁶My face is foul with weeping, and on my eyelids is the shadow of death;

¹⁶mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

¹⁷Not for any injustice in mine hands: also my prayer is pure.

¹⁷Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

¹⁸O earth, cover not thou my blood, and let my cry have no place.

¹⁸Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}

¹⁹Also now, behold, my witness is in heaven, and my record is on high.

¹⁹Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

²⁰My friends scorn me: but mine eye poureth out tears unto God.

²⁰Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

²¹O that one might plead for a man with God, as a man pleadeth for his neighbour!

²¹at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

²²When a few years are come, then I shall go the way whence I shall not return.

²²for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.