¹Moreover Job continued his parable, and said,

¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

²Oh that I were as in months past, as in the days when God preserved me;

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

³When his candle shined upon my head, and when by his light I walked through darkness;

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴As I was in the days of my youth, when the secret of God was upon my tabernacle;

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁵When the Almighty was yet with me, when my children were about me;

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁶When I washed my steps with butter, and the rock poured me out rivers of oil;

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷When I went out to the gate through the city, when I prepared my seat in the street!

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁸The young men saw me, and hid themselves: and the aged arose, and stood up.

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁹The princes refrained talking, and laid their hand on their mouth.

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

¹⁰The nobles held their peace, and their tongue cleaved to the roof of their mouth.

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹¹When the ear heard me, then it blessed me; and when the eye saw me, it gave witness to me:

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹²Because I delivered the poor that cried, and the fatherless, and him that had none to help him.

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹³The blessing of him that was ready to perish came upon me: and I caused the widow's heart to sing for joy.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁴I put on righteousness, and it clothed me: my judgment was as a robe and a diadem.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁵I was eyes to the blind, and feet was I to the lame.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁶I was a father to the poor: and the cause which I knew not I searched out.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁷And I brake the jaws of the wicked, and plucked the spoil out of his teeth.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸Then I said, I shall die in my nest, and I shall multiply my days as the sand.

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁹My root was spread out by the waters, and the dew lay all night upon my branch.

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

²⁰My glory was fresh in me, and my bow was renewed in my hand.

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²¹Unto me men gave ear, and waited, and kept silence at my counsel.

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²²After my words they spake not again; and my speech dropped upon them.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²³And they waited for me as for the rain; and they opened their mouth wide as for the latter rain.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²⁴If I laughed on them, they believed it not; and the light of my countenance they cast not down.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁵I chose out their way, and sat chief, and dwelt as a king in the army, as one that comforteth the mourners.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.