¹But now they that are younger than I have me in derision, whose fathers I would have disdained to have set with the dogs of my flock.

¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

²Yea, whereto might the strength of their hands profit me, in whom old age was perished?

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³For want and famine they were solitary; fleeing into the wilderness in former time desolate and waste.

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴Who cut up mallows by the bushes, and juniper roots for their meat.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵They were driven forth from among men, (they cried after them as after a thief;)

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶To dwell in the cliffs of the valleys, in caves of the earth, and in the rocks.

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷Among the bushes they brayed; under the nettles they were gathered together.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸They were children of fools, yea, children of base men: they were viler than the earth.

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹And now am I their song, yea, I am their byword.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰They abhor me, they flee far from me, and spare not to spit in my face.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹Because he hath loosed my cord, and afflicted me, they have also let loose the bridle before me.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹²Upon my right hand rise the youth; they push away my feet, and they raise up against me the ways of their destruction.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³They mar my path, they set forward my calamity, they have no helper.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴They came upon me as a wide breaking in of waters: in the desolation they rolled themselves upon me.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵Terrors are turned upon me: they pursue my soul as the wind: and my welfare passeth away as a cloud.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶And now my soul is poured out upon me; the days of affliction have taken hold upon me.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷My bones are pierced in me in the night season: and my sinews take no rest.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸By the great force of my disease is my garment changed: it bindeth me about as the collar of my coat.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹He hath cast me into the mire, and I am become like dust and ashes.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰I cry unto thee, and thou dost not hear me: I stand up, and thou regardest me not.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹Thou art become cruel to me: with thy strong hand thou opposest thyself against me.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²²Thou liftest me up to the wind; thou causest me to ride upon it, and dissolvest my substance.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³For I know that thou wilt bring me to death, and to the house appointed for all living.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴Howbeit he will not stretch out his hand to the grave, though they cry in his destruction.

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵Did not I weep for him that was in trouble? was not my soul grieved for the poor?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶When I looked for good, then evil came unto me: and when I waited for light, there came darkness.

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷My bowels boiled, and rested not: the days of affliction prevented me.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸I went mourning without the sun: I stood up, and I cried in the congregation.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹I am a brother to dragons, and a companion to owls.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰My skin is black upon me, and my bones are burned with heat.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹My harp also is turned to mourning, and my organ into the voice of them that weep.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.