¹After this opened Job his mouth, and cursed his day.

¹Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

²And Job spake, and said,

²Job tok til orde og sa:

³Let the day perish wherein I was born, and the night in which it was said, There is a man child conceived.

³Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

⁴Let that day be darkness; let not God regard it from above, neither let the light shine upon it.

⁴Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

⁵Let darkness and the shadow of death stain it; let a cloud dwell upon it; let the blackness of the day terrify it.

⁵Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

⁶As for that night, let darkness seize upon it; let it not be joined unto the days of the year, let it not come into the number of the months.

⁶Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

⁷Lo, let that night be solitary, let no joyful voice come therein.

⁷Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

⁸Let them curse it that curse the day, who are ready to raise up their mourning.

⁸Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

⁹Let the stars of the twilight thereof be dark; let it look for light, but have none; neither let it see the dawning of the day:

⁹Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

¹⁰Because it shut not up the doors of my mother's womb, nor hid sorrow from mine eyes.

¹⁰fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

¹¹Why died I not from the womb? why did I not give up the ghost when I came out of the belly?

¹¹Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

¹²Why did the knees prevent me? or why the breasts that I should suck?

¹²Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

¹³For now should I have lain still and been quiet, I should have slept: then had I been at rest,

¹³For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹⁴With kings and counsellors of the earth, which build desolate places for themselves;

¹⁴sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

¹⁵Or with princes that had gold, who filled their houses with silver:

¹⁵eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

¹⁶Or as an hidden untimely birth I had not been; as infants which never saw light.

¹⁶eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

¹⁷There the wicked cease from troubling; and there the weary be at rest.

¹⁷Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

¹⁸There the prisoners rest together; they hear not the voice of the oppressor.

¹⁸Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

¹⁹The small and great are there; and the servant is free from his master.

¹⁹Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

²⁰Wherefore is light given to him that is in misery, and life unto the bitter in soul;

²⁰Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

²¹Which long for death, but it cometh not; and dig for it more than for hid treasures;

²¹dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

²²Which rejoice exceedingly, and are glad, when they can find the grave?

²²dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

²³Why is light given to a man whose way is hid, and whom God hath hedged in?

²³til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

²⁴For my sighing cometh before I eat, and my roarings are poured out like the waters.

²⁴For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

²⁵For the thing which I greatly feared is come upon me, and that which I was afraid of is come unto me.

²⁵For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

²⁶I was not in safety, neither had I rest, neither was I quiet; yet trouble came.

²⁶Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.