¹Then Eliphaz the Temanite answered and said,

¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

²If we assay to commune with thee, wilt thou be grieved? but who can withhold himself from speaking?

²Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

³Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands.

³Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

⁴Thy words have upholden him that was falling, and thou hast strengthened the feeble knees.

⁴dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

⁵But now it is come upon thee, and thou faintest; it toucheth thee, and thou art troubled.

⁵Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

⁶Is not this thy fear, thy confidence, thy hope, and the uprightness of thy ways?

⁶Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

⁷Remember, I pray thee, who ever perished, being innocent? or where were the righteous cut off?

⁷Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

⁸Even as I have seen, they that plow iniquity, and sow wickedness, reap the same.

⁸Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

⁹By the blast of God they perish, and by the breath of his nostrils are they consumed.

⁹De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

¹⁰The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken.

¹⁰Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

¹¹The old lion perisheth for lack of prey, and the stout lion's whelps are scattered abroad.

¹¹Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

¹²Now a thing was secretly brought to me, and mine ear received a little thereof.

¹²Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

¹³In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falleth on men,

¹³under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹⁴Fear came upon me, and trembling, which made all my bones to shake.

¹⁴Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

¹⁵Then a spirit passed before my face; the hair of my flesh stood up:

¹⁵Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

¹⁶It stood still, but I could not discern the form thereof: an image was before mine eyes, there was silence, and I heard a voice, saying,

¹⁶Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

¹⁷Shall mortal man be more just than God? shall a man be more pure than his maker?

¹⁷Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

¹⁸Behold, he put no trust in his servants; and his angels he charged with folly:

¹⁸Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

¹⁹How much less in them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, which are crushed before the moth?

¹⁹hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

²⁰They are destroyed from morning to evening: they perish for ever without any regarding it.

²⁰Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

²¹Doth not their excellency which is in them go away? they die, even without wisdom.

²¹Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}