¹Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? or canst thou mark when the hinds do calve?

¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

²Canst thou number the months that they fulfil? or knowest thou the time when they bring forth?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

³They bow themselves, they bring forth their young ones, they cast out their sorrows.

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

⁴Their young ones are in good liking, they grow up with corn; they go forth, and return not unto them.

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁵Who hath sent out the wild ass free? or who hath loosed the bands of the wild ass?

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁶Whose house I have made the wilderness, and the barren land his dwellings.

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁷He scorneth the multitude of the city, neither regardeth he the crying of the driver.

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁸The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁹Will the unicorn be willing to serve thee, or abide by thy crib?

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

¹⁰Canst thou bind the unicorn with his band in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹¹Wilt thou trust him, because his strength is great? or wilt thou leave thy labour to him?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹²Wilt thou believe him, that he will bring home thy seed, and gather it into thy barn?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹³Gavest thou the goodly wings unto the peacocks? or wings and feathers unto the ostrich?

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹⁴Which leaveth her eggs in the earth, and warmeth them in dust,

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁵And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may break them.

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁶She is hardened against her young ones, as though they were not her's: her labour is in vain without fear;

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁷Because God hath deprived her of wisdom, neither hath he imparted to her understanding.

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁸What time she lifteth up herself on high, she scorneth the horse and his rider.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁹Hast thou given the horse strength? hast thou clothed his neck with thunder?

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

²⁰Canst thou make him afraid as a grasshopper? the glory of his nostrils is terrible.

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²¹He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: he goeth on to meet the armed men.

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²²He mocketh at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from the sword.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²³The quiver rattleth against him, the glittering spear and the shield.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²⁴He swalloweth the ground with fierceness and rage: neither believeth he that it is the sound of the trumpet.

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁵He saith among the trumpets, Ha, ha; and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁶Doth the hawk fly by thy wisdom, and stretch her wings toward the south?

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁷Doth the eagle mount up at thy command, and make her nest on high?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁸She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the strong place.

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁹From thence she seeketh the prey, and her eyes behold afar off.

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

³⁰Her young ones also suck up blood: and where the slain are, there is she.

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.