¹And he spake a parable unto them to this end, that men ought always to pray, and not to faint;

¹Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette.

²Saying, There was in a city a judge, which feared not God, neither regarded man:

²Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske.

³And there was a widow in that city; and she came unto him, saying, Avenge me of mine adversary.

³Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander!

⁴And he would not for a while: but afterward he said within himself, Though I fear not God, nor regard man;

⁴Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske,

⁵Yet because this widow troubleth me, I will avenge her, lest by her continual coming she weary me.

⁵vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig.

⁶And the Lord said, Hear what the unjust judge saith.

⁶Og Herren sa: Hør hvad den urettferdige dommer sier!

⁷And shall not God avenge his own elect, which cry day and night unto him, though he bear long with them?

⁷Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?

⁸I tell you that he will avenge them speedily. Nevertheless when the Son of man cometh, shall he find faith on the earth?

⁸Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?

⁹And he spake this parable unto certain which trusted in themselves that they were righteous, and despised others:

⁹Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

¹⁰Two men went up into the temple to pray; the one a Pharisee, and the other a publican.

¹⁰To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder.

¹¹The Pharisee stood and prayed thus with himself, God, I thank thee, that I am not as other men are, extortioners, unjust, adulterers, or even as this publican.

¹¹Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.

¹²I fast twice in the week, I give tithes of all that I possess.

¹²Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.

¹³And the publican, standing afar off, would not lift up so much as his eyes unto heaven, but smote upon his breast, saying, God be merciful to me a sinner.

¹³Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!

¹⁴I tell you, this man went down to his house justified rather than the other: for every one that exalteth himself shall be abased; and he that humbleth himself shall be exalted.

¹⁴Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

¹⁵And they brought unto him also infants, that he would touch them: but when his disciples saw it, they rebuked them.

¹⁵De bar også sine små barn til ham, forat han skulde røre ved dem; men da disiplene så det, truet de dem.

¹⁶But Jesus called them unto him, and said, Suffer little children to come unto me, and forbid them not: for of such is the kingdom of God.

¹⁶Men Jesus kalte dem til sig og sa: La de små barn komme til mig, og hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til.

¹⁷Verily I say unto you, Whosoever shall not receive the kingdom of God as a little child shall in no wise enter therein.

¹⁷Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.

¹⁸And a certain ruler asked him, saying, Good Master, what shall I do to inherit eternal life?

¹⁸Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv?

¹⁹And Jesus said unto him, Why callest thou me good? none is good, save one, that is, God.

¹⁹Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.

²⁰Thou knowest the commandments, Do not commit adultery, Do not kill, Do not steal, Do not bear false witness, Honour thy father and thy mother.

²⁰Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, hedre din far og din mor.

²¹And he said, All these have I kept from my youth up.

²¹Men han sa: Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.

²²Now when Jesus heard these things, he said unto him, Yet lackest thou one thing: sell all that thou hast, and distribute unto the poor, and thou shalt have treasure in heaven: and come, follow me.

²²Da Jesus hørte det, sa han til ham: Ett fattes dig ennu: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!

²³And when he heard this, he was very sorrowful: for he was very rich.

²³Men da han hørte det, blev han meget bedrøvet; for han var meget rik.

²⁴And when Jesus saw that he was very sorrowful, he said, How hardly shall they that have riches enter into the kingdom of God!

²⁴Og da Jesus så det, sa han: Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!

²⁵For it is easier for a camel to go through a needle's eye, than for a rich man to enter into the kingdom of God.

²⁵For det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.

²⁶And they that heard it said, Who then can be saved?

²⁶Da sa de som hørte det: Hvem kan da bli frelst?

²⁷And he said, The things which are impossible with men are possible with God.

²⁷Men han sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.

²⁸Then Peter said, Lo, we have left all, and followed thee.

²⁸Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig.

²⁹And he said unto them, Verily I say unto you, There is no man that hath left house, or parents, or brethren, or wife, or children, for the kingdom of God's sake,

²⁹Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld

³⁰Who shall not receive manifold more in this present time, and in the world to come life everlasting.

³⁰uten at han skal få mangefold igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.

³¹Then he took unto him the twelve, and said unto them, Behold, we go up to Jerusalem, and all things that are written by the prophets concerning the Son of man shall be accomplished.

³¹Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.

³²For he shall be delivered unto the Gentiles, and shall be mocked, and spitefully entreated, and spitted on:

³²For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,

³³And they shall scourge him, and put him to death: and the third day he shall rise again.

³³og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.

³⁴And they understood none of these things: and this saying was hid from them, neither knew they the things which were spoken.

³⁴Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

³⁵And it came to pass, that as he was come nigh unto Jericho, a certain blind man sat by the way side begging:

³⁵Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.

³⁶And hearing the multitude pass by, he asked what it meant.

³⁶Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.

³⁷And they told him, that Jesus of Nazareth passeth by.

³⁷De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.

³⁸And he cried, saying, Jesus, thou son of David, have mercy on me.

³⁸Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!

³⁹And they which went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried so much the more, Thou son of David, have mercy on me.

³⁹Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!

⁴⁰And Jesus stood, and commanded him to be brought unto him: and when he was come near, he asked him,

⁴⁰Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:

⁴¹Saying, What wilt thou that I shall do unto thee? And he said, Lord, that I may receive my sight.

⁴¹Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!

⁴²And Jesus said unto him, Receive thy sight: thy faith hath saved thee.

⁴²Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.

⁴³And immediately he received his sight, and followed him, glorifying God: and all the people, when they saw it, gave praise unto God.

⁴³Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.