¹And it came to pass, that on one of those days, as he taught the people in the temple, and preached the gospel, the chief priests and the scribes came upon him with the elders,

¹Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste

²And spake unto him, saying, Tell us, by what authority doest thou these things? or who is he that gave thee this authority?

²og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?

³And he answered and said unto them, I will also ask you one thing; and answer me:

³Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:

⁴The baptism of John, was it from heaven, or of men?

⁴Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?

⁵And they reasoned with themselves, saying, If we shall say, From heaven; he will say, Why then believed ye him not?

⁵Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?

⁶But and if we say, Of men; all the people will stone us: for they be persuaded that John was a prophet.

⁶Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.

⁷And they answered, that they could not tell whence it was.

⁷Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.

⁸And Jesus said unto them, Neither tell I you by what authority I do these things.

⁸Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.

⁹Then began he to speak to the people this parable; A certain man planted a vineyard, and let it forth to husbandmen, and went into a far country for a long time.

⁹Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.

¹⁰And at the season he sent a servant to the husbandmen, that they should give him of the fruit of the vineyard: but the husbandmen beat him, and sent him away empty.

¹⁰Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.

¹¹And again he sent another servant: and they beat him also, and entreated him shamefully, and sent him away empty.

¹¹Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.

¹²And again he sent a third: and they wounded him also, and cast him out.

¹²Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.

¹³Then said the lord of the vineyard, What shall I do? I will send my beloved son: it may be they will reverence him when they see him.

¹³Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.

¹⁴But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.

¹⁴Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!

¹⁵So they cast him out of the vineyard, and killed him. What therefore shall the lord of the vineyard do unto them?

¹⁵Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?

¹⁶He shall come and destroy these husbandmen, and shall give the vineyard to others. And when they heard it, they said, God forbid.

¹⁶Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!

¹⁷And he beheld them, and said, What is this then that is written, The stone which the builders rejected, the same is become the head of the corner?

¹⁷Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?

¹⁸Whosoever shall fall upon that stone shall be broken; but on whomsoever it shall fall, it will grind him to powder.

¹⁸Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.

¹⁹And the chief priests and the scribes the same hour sought to lay hands on him; and they feared the people: for they perceived that he had spoken this parable against them.

¹⁹Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.

²⁰And they watched him, and sent forth spies, which should feign themselves just men, that they might take hold of his words, that so they might deliver him unto the power and authority of the governor.

²⁰Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.

²¹And they asked him, saying, Master, we know that thou sayest and teachest rightly, neither acceptest thou the person of any, but teachest the way of God truly:

²¹Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;

²²Is it lawful for us to give tribute unto Caesar, or no?

²²er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?

²³But he perceived their craftiness, and said unto them, Why tempt ye me?

²³Men han merket deres list og sa til dem:

²⁴Shew me a penny. Whose image and superscription hath it? They answered and said, Caesar's.

²⁴Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.

²⁵And he said unto them, Render therefore unto Caesar the things which be Caesar's, and unto God the things which be God's.

²⁵Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!

²⁶And they could not take hold of his words before the people: and they marvelled at his answer, and held their peace.

²⁶Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.

²⁷Then came to him certain of the Sadducees, which deny that there is any resurrection; and they asked him,

²⁷Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:

²⁸Saying, Master, Moses wrote unto us, If any man's brother die, having a wife, and he die without children, that his brother should take his wife, and raise up seed unto his brother.

²⁸Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.

²⁹There were therefore seven brethren: and the first took a wife, and died without children.

²⁹Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.

³⁰And the second took her to wife, and he died childless.

³⁰Og den annen

³¹And the third took her; and in like manner the seven also: and they left no children, and died.

³¹og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.

³²Last of all the woman died also.

³²Til sist døde også kvinnen.

³³Therefore in the resurrection whose wife of them is she? for seven had her to wife.

³³Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.

³⁴And Jesus answering said unto them, The children of this world marry, and are given in marriage:

³⁴Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte;

³⁵But they which shall be accounted worthy to obtain that world, and the resurrection from the dead, neither marry, nor are given in marriage:

³⁵men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte;

³⁶Neither can they die any more: for they are equal unto the angels; and are the children of God, being the children of the resurrection.

³⁶for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.

³⁷Now that the dead are raised, even Moses shewed at the bush, when he calleth the Lord the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.

³⁷Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;

³⁸For he is not a God of the dead, but of the living: for all live unto him.

³⁸men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.

³⁹Then certain of the scribes answering said, Master, thou hast well said.

³⁹Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.

⁴⁰And after that they durst not ask him any question at all.

⁴⁰For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.

⁴¹And he said unto them, How say they that Christ is David's son?

⁴¹Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?

⁴²And David himself saith in the book of Psalms, The LORD said unto my Lord, Sit thou on my right hand,

⁴²David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,

⁴³Till I make thine enemies thy footstool.

⁴³til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

⁴⁴David therefore calleth him Lord, how is he then his son?

⁴⁴David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?

⁴⁵Then in the audience of all the people he said unto his disciples,

⁴⁵Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:

⁴⁶Beware of the scribes, which desire to walk in long robes, and love greetings in the markets, and the highest seats in the synagogues, and the chief rooms at feasts;

⁴⁶Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;

⁴⁷Which devour widows' houses, and for a shew make long prayers: the same shall receive greater damnation.

⁴⁷de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.