¹Why standest thou afar off, O LORD? why hidest thou thyself in times of trouble?

¹Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

²The wicked in his pride doth persecute the poor: let them be taken in the devices that they have imagined.

²Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

³For the wicked boasteth of his heart's desire, and blesseth the covetous, whom the LORD abhorreth.

³For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.

⁴The wicked, through the pride of his countenance, will not seek after God: God is not in all his thoughts.

⁴Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

⁵His ways are always grievous; thy judgments are far above out of his sight: as for all his enemies, he puffeth at them.

⁵Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.

⁶He hath said in his heart, I shall not be moved: for I shall never be in adversity.

⁶Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.

⁷His mouth is full of cursing and deceit and fraud: under his tongue is mischief and vanity.

⁷Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

⁸He sitteth in the lurking places of the villages: in the secret places doth he murder the innocent: his eyes are privily set against the poor.

⁸Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.

⁹He lieth in wait secretly as a lion in his den: he lieth in wait to catch the poor: he doth catch the poor, when he draweth him into his net.

⁹Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

¹⁰He croucheth, and humbleth himself, that the poor may fall by his strong ones.

¹⁰Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.

¹¹He hath said in his heart, God hath forgotten: he hideth his face; he will never see it.

¹¹Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

¹²Arise, O LORD; O God, lift up thine hand: forget not the humble.

¹²Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

¹³Wherefore doth the wicked contemn God? he hath said in his heart, Thou wilt not require it.

¹³Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?

¹⁴Thou hast seen it; for thou beholdest mischief and spite, to requite it with thy hand: the poor committeth himself unto thee; thou art the helper of the fatherless.

¹⁴Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.

¹⁵Break thou the arm of the wicked and the evil man: seek out his wickedness till thou find none.

¹⁵Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

¹⁶The LORD is King for ever and ever: the heathen are perished out of his land.

¹⁶Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

¹⁷LORD, thou hast heard the desire of the humble: thou wilt prepare their heart, thou wilt cause thine ear to hear:

¹⁷De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til

¹⁸To judge the fatherless and the oppressed, that the man of the earth may no more oppress.

¹⁸for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.