¹For yourselves, brethren, know our entering in unto you, that it hath not been found vain:

¹For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;

²but having suffered before and been shamefully treated, as ye know, at Philippi, we waxed bold in our God to speak unto you the gospel of God in much conflict.

²men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.

³For our exhortation [is] not of error, nor of uncleanness, nor in guile:

³For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;

⁴but even as we have been approved of God to be intrusted with the gospel, so we speak; not as pleasing men, but God who proveth our hearts.

⁴men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

⁵For neither at any time were we found using words of flattery, as ye know, nor a cloak of covetousness, God is witness;

⁵For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,

⁶nor seeking glory of men, neither from you nor from others, when we might have claimed authority as apostles of Christ.

⁶heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;

⁷But we were gentle in the midst of you, as when a nurse cherisheth her own children:

⁷men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,

⁸even so, being affectionately desirous of you, we were well pleased to impart unto you, not the gospel of God only, but also our own souls, because ye were become very dear to us.

⁸således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.

⁹For ye remember, brethren, our labor and travail: working night and day, that we might not burden any of you, we preached unto you the gospel of God.

⁹I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.

¹⁰Ye are witnesses, and God [also], how holily and righteously and unblameably we behaved ourselves toward you that believe:

¹⁰I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,

¹¹as ye know how we [dealt with] each one of you, as a father with his own children, exhorting you, and encouraging [you], and testifying,

¹¹likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte

¹²to the end that ye should walk worthily of God, who calleth you into his own kingdom and glory.

¹²og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.

¹³And for this cause we also thank God without ceasing, that, when ye received from us the word of the message, [even the word] of God, ye accepted [it] not [as] the word of men, but, as it is in truth, the word of God, which also worketh in you that believe.

¹³Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.

¹⁴For ye, brethren, became imitators of the churches of God which are in Judaea in Christ Jesus: for ye also suffered the same things of your own countrymen, even as they did of the Jews;

¹⁴For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,

¹⁵who both killed the Lord Jesus and the prophets, and drove out us, and pleased not God, and are contrary to all men;

¹⁵som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,

¹⁶forbidding us to speak to the Gentiles that they may be saved; to fill up their sins always: but the wrath is come upon them to the uttermost.

¹⁶idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!

¹⁷But we, brethren, being bereaved of you for a short season, in presence not in heart, endeavored the more exceedingly to see your face with great desire:

¹⁷Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,

¹⁸because we would fain have come unto you, I Paul once and again; and Satan hindered us.

¹⁸fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss.

¹⁹For what is our hope, or joy, or crown of glorying? Are not even ye, before our Lord Jesus at his coming?

¹⁹For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?

²⁰For ye are our glory and our joy.

²⁰I er jo vår ære og vår glede.