1But I determined this for myself, that I would not come again to you with sorrow.
1Men også for min egen skyld foresatte jeg mig at jeg ikke atter vilde komme til eder med sorg.
2For if I make you sorry, who then is he that maketh me glad but he that is made sorry by me?
2For hvis jeg gjør eder sorg, hvem er det da som gjør mig glad, uten den som jeg gjør sorg?
3And I wrote this very thing, lest, when I came, I should have sorrow from them of whom I ought to rejoice; having confidence in you all, that my joy is [the joy] of you all.
3Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede.
4For out of much affliction and anguish of heart I wrote unto you with many tears; not that ye should be made sorry, but that ye might know the love that I have more abundantly unto you.
4For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.
5But if any hath caused sorrow, he hath caused sorrow, not to me, but in part (that I press not too heavily) to you all.
5Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis - at jeg ikke skal være for hård - eder alle.
6Sufficient to such a one is this punishment which was [inflicted] by the many;
6Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste,
7so that contrariwise ye should rather forgive him and comfort him, lest by any means such a one should be swallowed up with his overmuch sorrow.
7så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennu større sorg.
8Wherefore I beseech you to confirm [your] love toward him.
8Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham.
9For to this end also did I write, that I might know the proof of you, whether ye are obedient in all things.
9For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt.
10But to whom ye forgive anything, I [forgive] also: for what I also have forgiven, if I have forgiven anything, for your sakes [have I forgiven it] in the presence of Christ;
10Men den som I tilgir noget, ham tilgir og jeg; for det jeg har tilgitt - om jeg har hatt noget å tilgi - det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan;
11that no advantage may be gained over us by Satan: for we are not ignorant of his devices.
11for ikke er vi uvitende om hans tanker.
12Now when I came to Troas for the gospel of Christ, and when a door was opened unto me in the Lord,
12Da jeg kom til Troas for Kristi evangeliums skyld, og en dør var mig oplatt i Herren, hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror,
13I had no relief for my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went forth into Macedonia.
13men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia.
14But thanks be unto God, who always leadeth us in triumph in Christ, and maketh manifest through us the savor of his knowledge in every place.
14Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!
15For we are a sweet savor of Christ unto God, in them that are saved, and in them that perish;
15For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt,
16to the one a savor from death unto death; to the other a savor from life unto life. And who is sufficient for these things?
16for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette?
17For we are not as the many, corrupting the word of God: but as of sincerity, but as of God, in the sight of God, speak we in Christ.
17For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.