¹Wherefore leaving the doctrine of the first principles of Christ, let us press on unto perfection; not laying again a foundation of repentance from dead works, and of faith toward God,

¹La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,

²of the teaching of baptisms, and of laying on of hands, and of resurrection of the dead, and of eternal judgment.

²med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom

³And this will we do, if God permit.

³Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.

⁴For as touching those who were once enlightened and tasted of the heavenly gift, and were made partakers of the Holy Spirit,

⁴For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd

⁵and tasted the good word of God, and the powers of the age to come,

⁵og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,

⁶and [then] fell away, it is impossible to renew them again unto repentance; seeing they crucify to themselves the Son of God afresh, and put him to an open shame.

⁶da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.

⁷For the land which hath drunk the rain that cometh oft upon it, and bringeth forth herbs meet for them for whose sake it is also tilled, receiveth blessing from God:

⁷For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;

⁸but if it beareth thorns and thistles, it is rejected and nigh unto a curse; whose end is to be burned.

⁸men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.

⁹But, beloved, we are persuaded better things of you, and things that accompany salvation, though we thus speak:

⁹Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.

¹⁰for God is not unrighteous to forget your work and the love which ye showed toward his name, in that ye ministered unto the saints, and still do minister.

¹⁰For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.

¹¹And we desire that each one of you may show the same diligence unto the fulness of hope even to the end:

¹¹Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,

¹²that ye be not sluggish, but imitators of them who through faith and patience inherit the promises.

¹²forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.

¹³For when God made promise to Abraham, since he could swear by none greater, he sware by himself,

¹³For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:

¹⁴saying, Surely blessing I will bless thee, and multiplying I will multiply thee.

¹⁴Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;

¹⁵And thus, having patiently endured, he obtained the promise.

¹⁵og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.

¹⁶For men swear by the greater: and in every dispute of theirs the oath is final for confirmation.

¹⁶For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.

¹⁷Wherein God, being minded to show more abundantly unto the heirs of the promise the immutability of his counsel, interposed with an oath;

¹⁷Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,

¹⁸that by two immutable things, in which it is impossible for God to lie, we may have a strong encouragement, who have fled for refuge to lay hold of the hope set before us:

¹⁸forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,

¹⁹which we have as an anchor of the soul, [a hope] both sure and stedfast and entering into that which is within the veil;

¹⁹det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,

²⁰whither as a forerunner Jesus entered for us, having become a high priest for ever after the order of Melchizedek.

²⁰hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.