¹Why are times not laid up by the Almighty? And why do not they that know him see his days?

¹Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

²There are that remove the landmarks; They violently take away flocks, and feed them.

²Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

³They drive away the ass of the fatherless; They take the widow's ox for a pledge.

³Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

⁴They turn the needy out of the way: The poor of the earth all hide themselves.

⁴Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

⁵Behold, as wild asses in the desert They go forth to their work, seeking diligently for food; The wilderness [yieldeth] them bread for their children.

⁵Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

⁶They cut their provender in the field; And they glean the vintage of the wicked.

⁶På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

⁷They lie all night naked without clothing, And have no covering in the cold.

⁷Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

⁸They are wet with the showers of the mountains, And embrace the rock for want of a shelter.

⁸Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

⁹There are that pluck the fatherless from the breast, And take a pledge of the poor;

⁹Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

¹⁰[So that] they go about naked without clothing, And being hungry they carry the sheaves.

¹⁰Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

¹¹They make oil within the walls of these men; They tread [their] winepresses, and suffer thirst.

¹¹Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

¹²From out of the populous city men groan, And the soul of the wounded crieth out: Yet God regardeth not the folly.

¹²Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

¹³These are of them that rebel against the light; They know not the ways thereof, Nor abide in the paths thereof.

¹³Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

¹⁴The murderer riseth with the light; He killeth the poor and needy; And in the night he is as a thief.

¹⁴Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

¹⁵The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, Saying, No eye shall see me: And he disguiseth his face.

¹⁵Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

¹⁶In the dark they dig through houses: They shut themselves up in the day-time; They know not the light.

¹⁶I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

¹⁷For the morning is to all of them as thick darkness; For they know the terrors of the thick darkness.

¹⁷For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

¹⁸Swiftly they [pass away] upon the face of the waters; Their portion is cursed in the earth: They turn not into the way of the vineyards.

¹⁸Hastig* rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene. / {* mener I.}

¹⁹Drought and heat consume the snow waters: [So doth] Sheol [those that] have sinned.

¹⁹Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

²⁰The womb shall forget him; The worm shall feed sweetly on him; He shall be no more remembered; And unrighteousness shall be broken as a tree.

²⁰Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

²¹He devoureth the barren that beareth not, And doeth not good to the widow.

²¹Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

²²Yet [God] preserveth the mighty by his power: He riseth up that hath no assurance of life.

²²Men* Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet. / {* Dette er Jobs svar.}

²³[God] giveth them to be in security, and they rest thereon; And his eyes are upon their ways.

²³Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

²⁴They are exalted; yet a little while, and they are gone; Yea, they are brought low, they are taken out of the way as all others, And are cut off as the tops of the ears of grain.

²⁴De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

²⁵And if it be not so now, who will prove me a liar, And make my speech nothing worth?

²⁵Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?