¹Then Job answered and said,

¹Da tok Job til orde og sa:

²Of a truth I know that it is so: But how can man be just with God?

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

³If he be pleased to contend with him, He cannot answer him one of a thousand.

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

⁴[He is] wise in heart, and mighty in strength: Who hath hardened himself against him, and prospered?-

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁵[Him] that removeth the mountains, and they know it not, When he overturneth them in his anger;

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁶That shaketh the earth out of its place, And the pillars thereof tremble;

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁷That commandeth the sun, and it riseth not, And sealeth up the stars;

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁸That alone stretcheth out the heavens, And treadeth upon the waves of the sea;

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁹That maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, And the chambers of the south;

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

¹⁰That doeth great things past finding out, Yea, marvellous things without number.

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹¹Lo, he goeth by me, and I see him not: He passeth on also, but I perceive him not.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹²Behold, he seizeth [the prey], who can hinder him? Who will say unto him, What doest thou?

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹³God will not withdraw his anger; The helpers of Rahab do stoop under him.

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹⁴How much less shall I answer him, And choose out my words [to reason] with him?

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁵Whom, though I were righteous, yet would I not answer; I would make supplication to my judge.

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁶If I had called, and he had answered me, Yet would I not believe that he hearkened unto my voice.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁷For he breaketh me with a tempest, And multiplieth my wounds without cause.

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁸He will not suffer me to take my breath, But filleth me with bitterness.

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁹If [we speak] of strength, lo, [he is] mighty! And if of justice, Who, [saith he], will summon me?

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

²⁰Though I be righteous, mine own mouth shall condemn me: Though I be perfect, it shall prove me perverse.

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²¹I am perfect; I regard not myself; I despise my life.

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²²It is all one; therefore I say, He destroyeth the perfect and the wicked.

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²³If the scourge slay suddenly, He will mock at the trial of the innocent.

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²⁴The earth is given into the hand of the wicked; He covereth the faces of the judges thereof: If [it be] not [he], who then is it?

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁵Now my days are swifter than a post: They flee away, they see no good,

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁶They are passed away as the swift ships; As the eagle that swoopeth on the prey.

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁷If I say, I will forget my complaint, I will put off my [sad] countenance, and be of good cheer;

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁸I am afraid of all my sorrows, I know that thou wilt not hold me innocent.

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁹I shall be condemned; Why then do I labor in vain?

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

³⁰If I wash myself with snow water, And make my hands never so clean;

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³¹Yet wilt thou plunge me in the ditch, And mine own clothes shall abhor me.

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³²For he is not a man, as I am, that I should answer him, That we should come together in judgment.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³³There is no umpire betwixt us, That might lay his hand upon us both.

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³⁴Let him take his rod away from me, And let not his terror make me afraid:

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁵Then would I speak, and not fear him; For I am not so in myself.

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}