¹And they came to the other side of the sea, into the country of the Gerasenes.

¹Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd.

²And when he was come out of the boat, straightway there met him out of the tombs a man with an unclean spirit,

²Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd.

³who had his dwelling in the tombs: and no man could any more bind him, no, not with a chain;

³Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker;

⁴because that he had been often bound with fetters and chains, and the chains had been rent asunder by him, and the fetters broken in pieces: and no man had strength to tame him.

⁴for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham,

⁵And always, night and day, in the tombs and in the mountains, he was crying out, and cutting himself with stones.

⁵og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener.

⁶And when he saw Jesus from afar, he ran and worshipped him;

⁶Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham,

⁷and crying out with a loud voice, he saith, What have I to do with thee, Jesus, thou Son of the Most High God? I adjure thee by God, torment me not.

⁷og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig!

⁸For he said unto him, Come forth, thou unclean spirit, out of the man.

⁸For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd!

⁹And he asked him, What is thy name? And he saith unto him, My name is Legion; for we are many.

⁹Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange.

¹⁰And he besought him much that he would not send them away out of the country.

¹⁰Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden.

¹¹Now there was there on the mountain side a great herd of swine feeding.

¹¹Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet,

¹²And they besought him, saying, Send us into the swine, that we may enter into them.

¹²Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem!

¹³And he gave them leave. And the unclean spirits came out, and entered into the swine: and the herd rushed down the steep into the sea, [in number] about two thousand; and they were drowned in the sea.

¹³Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.

¹⁴And they that fed them fled, and told it in the city, and in the country. And they came to see what it was that had come to pass.

¹⁴Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt.

¹⁵And they come to Jesus, and behold him that was possessed with demons sitting, clothed and in his right mind, [even] him that had the legion: and they were afraid.

¹⁵Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet.

¹⁶And they that saw it declared unto them how it befell him that was possessed with demons, and concerning the swine.

¹⁶Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene.

¹⁷And they began to beseech him to depart from their borders.

¹⁷Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker.

¹⁸And as he was entering into the boat, he that had been possessed with demons besought him that he might be with him.

¹⁸Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham.

¹⁹And he suffered him not, but saith unto him, Go to thy house unto thy friends, and tell them how great things the Lord hath done for thee, and [how] he had mercy on thee.

¹⁹Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig!

²⁰And he went his way, and began to publish in Decapolis how great things Jesus had done for him: and all men marvelled.

²⁰Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig.

²¹And when Jesus had crossed over again in the boat unto the other side, a great multitude was gathered unto him; and he was by the sea.

²¹Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen.

²²And there cometh one of the rulers of the synagogue, Jairus by name; and seeing him, he falleth at his feet,

²²Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter,

²³and beseecheth him much, saying, My little daughter is at the point of death: [I pray thee], that thou come and lay thy hands on her, that she may be made whole, and live.

²³og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!

²⁴And he went with him; and a great multitude followed him, and they thronged him.

²⁴Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham.

²⁵And a woman, who had an issue of blood twelve years,

²⁵Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år;

²⁶and had suffered many things of many physicians, and had spent all that she had, and was nothing bettered, but rather grew worse,

²⁶og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre;

²⁷having heard the things concerning Jesus, came in the crowd behind, and touched his garment.

²⁷da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon.

²⁸For she said, If I touch but his garments, I shall be made whole.

²⁸For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet.

²⁹And straightway the fountain of her blood was dried up; and she felt in her body that she was healed of her plague.

²⁹Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.

³⁰And straightway Jesus, perceiving in himself that the power [proceeding] from him had gone forth, turned him about in the crowd, and said, Who touched my garments?

³⁰Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær?

³¹And his disciples said unto him, Thou seest the multitude thronging thee, and sayest thou, Who touched me?

³¹Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig?

³²And he looked round about to see her that had done this thing.

³²Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette.

³³But the woman fearing and trembling, knowing what had been done to her, came and fell down before him, and told him all the truth.

³³Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten.

³⁴And he said unto her, Daughter, thy faith hath made thee whole; go in peace, and be whole of thy plague.

³⁴Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!

³⁵While he yet spake, they come from the ruler of the synagogue's [house] saying, Thy daughter is dead: why troublest thou the Teacher any further?

³⁵Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger?

³⁶But Jesus, not heeding the word spoken, saith unto the ruler of the synagogue, Fear not, only believe.

³⁶Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro!

³⁷And he suffered no man to follow with him, save Peter, and James, and John the brother of James.

³⁷Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.

³⁸And they come to the house of the ruler of the synagogue; and he beholdeth a tumult, and [many] weeping and wailing greatly.

³⁸Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer,

³⁹And when he was entered in, he saith unto them, Why make ye a tumult, and weep? the child is not dead, but sleepeth.

³⁹og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover.

⁴⁰And they laughed him to scorn. But he, having put them all forth, taketh the father of the child and her mother and them that were with him, and goeth in where the child was.

⁴⁰Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var.

⁴¹And taking the child by the hand, he saith unto her, Talitha cumi; which is, being interpreted, Damsel, I say unto thee, Arise.

⁴¹Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op!

⁴²And straightway the damsel rose up, and walked; for she was twelve years old. And they were amazed straightway with a great amazement.

⁴²Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet.

⁴³And he charged them much that no man should know this: and he commanded that [something] should be given her to eat.

⁴³Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.