¹Why standest thou afar off, O Jehovah? Why hidest thou thyself in times of trouble?

¹Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

²In the pride of the wicked the poor is hotly pursued; Let them be taken in the devices that they have conceived.

²Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

³For the wicked boasteth of his heart's desire, And the covetous renounceth, [yea], contemneth Jehovah.

³For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.

⁴The wicked, in the pride of his countenance, [saith], He will not require [it]. All his thoughts are, There is no God.

⁴Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

⁵His ways are firm at all times; Thy judgments are far above out of his sight: As for all his adversaries, he puffeth at them.

⁵Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.

⁶He saith in his heart, I shall not be moved; To all generations I shall not be in adversity.

⁶Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.

⁷His mouth is full of cursing and deceit and oppression: Under his tongue is mischief and iniquity.

⁷Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

⁸He sitteth in the lurking-places of the villages; In the secret places doth he murder the innocent; His eyes are privily set against the helpless.

⁸Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.

⁹He lurketh in secret as a lion in his covert; He lieth in wait to catch the poor: He doth catch the poor, when he draweth him in his net.

⁹Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

¹⁰He croucheth, he boweth down, And the helpless fall by his strong ones.

¹⁰Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.

¹¹He saith in his heart, God hath forgotten; He hideth his face; he will never see it.

¹¹Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

¹²Arise, O Jehovah; O God, lift up thy hand: Forget not the poor.

¹²Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

¹³Wherefore doth the wicked contemn God, And say in his heart, Thou wilt not require [it]?

¹³Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?

¹⁴Thou hast seen [it]; for thou beholdest mischief and spite, to requite it with thy hand: The helpless committeth [himself] unto thee; Thou hast been the helper of the fatherless.

¹⁴Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.

¹⁵Break thou the arm of the wicked; And as for the evil man, seek out his wickedness till thou find none.

¹⁵Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

¹⁶Jehovah is King for ever and ever: The nations are perished out of his land.

¹⁶Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

¹⁷Jehovah, thou hast heard the desire of the meek: Thou wilt prepare their heart, thou wilt cause thine ear to hear;

¹⁷De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til

¹⁸To judge the fatherless and the oppressed, That man who is of the earth may be terrible no more.

¹⁸for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.