1Maschil of Asaph. Give ear, O my people, to my law: Incline your ears to the words of my mouth.
1En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
2I will open my mouth in a parable; I will utter dark sayings of old,
2Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
3Which we have heard and known, And our fathers have told us.
3Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
4We will not hide them from their children, Telling to the generation to come the praises of Jehovah, And his strength, and his wondrous works that he hath done.
4det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
5For he established a testimony in Jacob, And appointed a law in Israel, Which he commanded our fathers, That they should make them known to their children;
5Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
6That the generation to come might know [them], even the children that should be born; Who should arise and tell [them] to their children,
6forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
7That they might set their hope in God, And not forget the works of God, But keep his commandments,
7og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
8And might not be as their fathers, A stubborn and rebellious generation, A generation that set not their heart aright, And whose spirit was not stedfast with God.
8og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
9The children of Ephraim, being armed and carrying bows, Turned back in the day of battle.
9Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
10They kept not the covenant of God, And refused to walk in his law;
10De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
11And they forgat his doings, And his wondrous works that he had showed them.
11og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
12Marvellous things did he in the sight of their fathers, In the land of Egypt, in the field of Zoan.
12For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}
13He clave the sea, and caused them to pass through; And he made the waters to stand as a heap.
13Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
14In the day-time also he led them with a cloud, And all the night with a light of fire.
14Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
15He clave rocks in the wilderness, And gave them drink abundantly as out of the depths.
15Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
16He brought streams also out of the rock, And caused waters to run down like rivers.
16Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
17Yet went they on still to sin against him, To rebel against the Most High in the desert.
17Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
18And they tempted God in their heart By asking food according to their desire.
18Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
19Yea, they spake against God; They said, Can God prepare a table in the wilderness?
19Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
20Behold, he smote the rock, so that waters gushed out, And streams overflowed; Can he give bread also? Will he provide flesh for his people?
20Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
21Therefore Jehovah heard, and was wroth; And a fire was kindled against Jacob, And anger also went up against Israel;
21Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
22Because they believed not in God, And trusted not in his salvation.
22fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
23Yet he commanded the skies above, And opened the doors of heaven;
23Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
24And he rained down manna upon them to eat, And gave them food from heaven.
24Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
25Man did eat the bread of the mighty: He sent them food to the full.
25Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}
26He caused the east wind to blow in the heavens; And by his power he guided the south wind.
26Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
27He rained flesh also upon them as the dust, And winged birds as the sand of the seas:
27Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
28And he let it fall in the midst of their camp, Round about their habitations.
28og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
29So they did eat, and were well filled; And he gave them their own desire.
29Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
30They were not estranged from that which they desired, Their food was yet in their mouths,
30De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
31When the anger of God went up against them, And slew of the fattest of them, And smote down the young men of Israel.
31da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
32For all this they sinned still, And believed not in his wondrous works.
32Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
33Therefore their days did he consume in vanity, And their years in terror.
33Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
34When he slew them, then they inquired after him; And they returned and sought God earnestly.
34Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
35And they remembered that God was their rock, And the Most High God their redeemer.
35og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
36But they flattered him with their mouth, And lied unto him with their tongue.
36Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
37For their heart was not right with him, Neither were they faithful in his covenant.
37Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
38But he, being merciful, forgave [their] iniquity, and destroyed [them] not: Yea, many a time turned he his anger away, And did not stir up all his wrath.
38Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
39And he remembered that they were but flesh, A wind that passeth away, and cometh not again.
39Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
40How oft did they rebel against him in the wilderness, And grieve him in the desert!
40Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
41And they turned again and tempted God, And provoked the Holy One of Israel.
41Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
42They remember not his hand, Nor the day when he redeemed them from the adversary;
42De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
43How he set his signs in Egypt, And his wonders in the field of Zoan,
43han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
44And turned their rivers into blood, And their streams, so that they could not drink.
44Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
45He sent among them swarms of flies, which devoured them; And frogs, which destroyed them.
45Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
46He gave also their increase unto the caterpillar, And their labor unto the locust.
46Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}
47He destroyed their vines with hail, And their sycomore-trees with frost.
47Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
48He gave over their cattle also to the hail, And their flocks to hot thunderbolts.
48Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
49He cast upon them the fierceness of his anger, Wrath, and indignation, and trouble, A band of angels of evil.
49Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
50He made a path for his anger; He spared not their soul from death, But gave their life over to the pestilence,
50Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
51And smote all the first-born in Egypt, The chief of their strength in the tents of Ham.
51Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
52But he led forth his own people like sheep, And guided them in the wilderness like a flock.
52Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
53And he led them safely, so that they feared not; But the sea overwhelmed their enemies.
53Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
54And he brought them to the border of his sanctuary, To this mountain, which his right hand had gotten.
54Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
55He drove out the nations also before them, And allotted them for an inheritance by line, And made the tribes of Israel to dwell in their tents.
55Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
56Yet they tempted and rebelled against the Most High God, And kept not his testimonies;
56Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
57But turned back, and dealt treacherously like their fathers: They were turned aside like a deceitful bow.
57De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
58For they provoked him to anger with their high places, And moved him to jealousy with their graven images.
58Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
59When God heard [this], he was wroth, And greatly abhorred Israel;
59Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
60So that he forsook the tabernacle of Shiloh, The tent which he placed among men;
60Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
61And delivered his strength into captivity, And his glory into the adversary's hand.
61Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
62He gave his people over also unto the sword, And was wroth with his inheritance.
62Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
63Fire devoured their young men; And their virgins had no marriage-song.
63Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
64Their priests fell by the sword; And their widows made no lamentation.
64Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}
65Then the Lord awaked as one out of sleep, Like a mighty man that shouteth by reason of wine.
65Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
66And he smote his adversaries backward: He put them to a perpetual reproach.
66Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
67Moreover he refused the tent of Joseph, And chose not the tribe of Ephraim,
67Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
68But chose the tribe of Judah, The mount Zion which he loved.
68men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
69And he built his sanctuary like the heights, Like the earth which he hath established for ever.
69Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
70He chose David also his servant, And took him from the sheepfolds:
70Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
71From following the ewes that have their young he brought him, To be the shepherd of Jacob his people, and Israel his inheritance.
71fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72So he was their shepherd according to the integrity of his heart, And guided them by the skilfulness of his hands.
72Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.