¹I say the truth in Christ, I lie not, my conscience bearing witness with me in the Holy Spirit,

¹Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd,

²that I have great sorrow and unceasing pain in my heart.

²at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.

³For I could wish that I myself were anathema from Christ for my brethren's sake, my kinsmen according to the flesh:

³For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet,

⁴who are Israelites; whose is the adoption, and the glory, and the covenants, and the giving of the law, and the service [of God], and the promises;

⁴de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,

⁵whose are the fathers, and of whom is Christ as concerning the flesh, who is over all, God blessed for ever. Amen.

⁵de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

⁶But [it is] not as though the word of God hath come to nought. For they are not all Israel, that are of Israel:

⁶Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;

⁷neither, because they are Abraham's seed, are they all children: but, In Isaac shall thy seed be called.

⁷heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt,

⁸That is, it is not the children of the flesh that are children of God; but the children of the promise are reckoned for a seed.

⁸det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten;

⁹For this is a word of promise, According to this season will I come, and Sarah shall have a son.

⁹for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.

¹⁰And not only so; but Rebecca also having conceived by one, [even] by our father Isaac--

¹⁰Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far.

¹¹for [the children] being not yet born, neither having done anything good or bad, that the purpose of God according to election might stand, not of works, but of him that calleth,

¹¹For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -

¹²it was said unto her, The elder shall serve the younger.

¹²da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;

¹³Even as it is written, Jacob I loved, but Esau I hated.

¹³som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

¹⁴What shall we say then? Is there unrighteousness with God? God forbid.

¹⁴Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

¹⁵For he saith to Moses, I will have mercy on whom I have mercy, and I will have compassion on whom I have compassion.

¹⁵for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.

¹⁶So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that hath mercy.

¹⁶Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.

¹⁷For the scripture saith unto Pharaoh, For this very purpose did I raise thee up, that I might show in thee my power, and that my name might be published abroad in all the earth.

¹⁷For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.

¹⁸So then he hath mercy on whom he will, and whom he will be hardeneth.

¹⁸Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.

¹⁹Thou wilt say then unto me, Why doth he still find fault? For who withstandeth his will?

¹⁹Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot?

²⁰Nay but, O man, who art thou that repliest against God? Shall the thing formed say to him that formed it, Why didst thou make me thus?

²⁰Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?

²¹Or hath not the potter a right over the clay, from the same lump to make one part a vessel unto honor, and another unto dishonor?

²¹Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?

²²What if God, willing to show his wrath, and to make his power known, endured with much longsuffering vessels of wrath fitted unto destruction:

²²Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang,

²³and that he might make known the riches of his glory upon vessels of mercy, which he afore prepared unto glory,

²³så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?

²⁴[even] us, whom he also called, not from the Jews only, but also from the Gentiles?

²⁴Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger,

²⁵As he saith also in Hosea, I will call that my people, which was not my people; And her beloved, that was not beloved.

²⁵som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede,

²⁶And it shall be, [that] in the place where it was said unto them, Ye are not my people, There shall they be called sons of the living God.

²⁶og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.

²⁷And Isaiah crieth concerning Israel, If the number of the children of Israel be as the sand of the sea, it is the remnant that shall be saved:

²⁷Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;

²⁸for the Lord will execute [his] word upon the earth, finishing it and cutting it short.

²⁸for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.

²⁹And, as Isaiah hath said before, Except the Lord of Sabaoth had left us a seed, We had become as Sodom, and had been made like unto Gomorrah.

²⁹Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.

³⁰What shall we say then? That the Gentiles, who followed not after righteousness, attained to righteousness, even the righteousness which is of faith:

³⁰Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro;

³¹but Israel, following after a law of righteousness, did not arrive at [that] law.

³¹Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov.

³²Wherefore? Because [they sought it] not by faith, but as it were by works. They stumbled at the stone of stumbling;

³²Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen,

³³even as it is written, Behold, I lay in Zion a stone of stumbling and a rock of offence: And he that believeth on him shall not be put to shame.

³³som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.