1Ved Babels Floder, der sad vi og græd, når Zion randt os i hu.
1Við Babýlons fljót, þar sátum vér og grétum, er vér minntumst Síonar.
2Vi hængte vore Harper i Landets Pile.
2Á pílviðina þar hengdum vér upp gígjur vorar.
3Thi de, der havde bortført os, bad os synge, vore Bødler bad os være glade: "Syng os af Zions Sange!"
3Því að herleiðendur vorir heimtuðu söngljóð af oss og kúgarar vorir kæti: ,,Syngið oss Síonarkvæði!``
4Hvor kan vi synge HERRENs Sange på fremmed Grund?
4Hvernig ættum vér að syngja Drottins ljóð í öðru landi?
5Jerusalem, glemmer jeg dig, da visne min højre!
5Ef ég gleymi þér, Jerúsalem, þá visni mín hægri hönd.
6Min Tunge hænge ved Ganen, om ikke jeg ihukommer dig, om ikke jeg sætter Jerusalem over min højeste Glæde!
6Tunga mín loði mér við góm, ef ég man eigi til þín, ef Jerúsalem er eigi allra besta yndið mitt.
7HERRE, ihukom Edoms Sønner for Jerusalems Dag, at de råbte: "Nedbryd, nedbryd lige til Grunden!"
7Mun þú Edóms niðjum, Drottinn, óheilladag Jerúsalem, þegar þeir æptu: ,,Rífið, rífið allt niður til grunna!``
8Du Babels Datter, du Ødelægger! Salig den, der gengælder dig, hvad du gjorde imod os!
8Babýlonsdóttir, þú sem tortímir! Heill þeim, er geldur þér fyrir það sem þú hefir gjört oss!Heill þeim er þrífur ungbörn þín og slær þeim niður við stein.
9Salig den, der griber dine spæde og knuser dem mod Klippen!
9Heill þeim er þrífur ungbörn þín og slær þeim niður við stein.