¹And Job continued his parable and said,

¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

²Oh that I were as in months past, as in the days when +God preserved me;

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

³When his lamp shone over my head, [and] by his light I walked through darkness;

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴As I was in the days of my youth, when the secret counsel of +God was over my tent,

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁵When the Almighty was yet with me, my young men round about me;

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁶When my steps were bathed in milk, and the rock poured out beside me rivers of oil! ...

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷When I went out to the gate by the city, when I prepared my seat on the broadway,

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁸The young men saw me, and hid themselves; and the aged arose [and] stood up;

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁹Princes refrained from talking, and laid the hand on their mouth;

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

¹⁰The voice of the nobles was hushed, and their tongue cleaved to their palate.

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹¹When the ear heard [me], then it blessed me, and when the eye saw [me], it gave witness to me;

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹²For I delivered the afflicted that cried, and the fatherless who had no helper.

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹³The blessing of him that was perishing came upon me, and I caused the widow's heart to sing for joy.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁴I put on righteousness, and it clothed me; my justice was as a mantle and a turban.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁵I was eyes to the blind, and feet was I to the lame;

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁶I was a father to the needy, and the cause which I knew not I searched out;

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁷And I broke the jaws of the unrighteous, and plucked the spoil out of his teeth.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸And I said, I shall die in my nest, and multiply my days as the sand;

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁹My root shall be spread out to the waters, and the dew will lie all night on my branch;

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

²⁰My glory shall be fresh in me, and my bow be renewed in my hand.

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²¹Unto me they listened, and waited, and kept silence for my counsel:

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²²After my words they spoke not again, and my speech dropped upon them;

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²³And they waited for me as for the rain, and they opened their mouth wide as for the latter rain.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²⁴[If] I laughed on them, they believed [it] not; and they troubled not the serenity of my countenance.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁵I chose their way, and sat as chief, and dwelt as a king in the army, as one that comforteth mourners.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.