¹But now they that are younger than I have me in derision, whose fathers I would have disdained to set with the dogs of my flock.

¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

²Yea, whereto [should] the strength of their hands [profit] me, [men] in whom vigour hath perished?

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³Withered up through want and hunger, they flee into waste places long since desolate and desert:

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴They gather the salt-wort among the bushes, and the roots of the broom for their food.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵They are driven forth from among [men] -- they cry after them as after a thief --

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶To dwell in gloomy gorges, in caves of the earth and the rocks:

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷They bray among the bushes; under the brambles they are gathered together:

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸Sons of fools, and sons of nameless sires, they are driven out of the land.

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹And now I am their song, yea, I am their byword.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰They abhor me, they stand aloof from me, yea, they spare not to spit in my face.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹For he hath loosed my cord and afflicted me; so they cast off the bridle before me.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹²At [my] right hand rise the young brood; they push away my feet, and raise up against me their pernicious ways;

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³They mar my path, they set forward my calamity, without any to help them;

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴They come in as through a wide breach: amid the confusion they roll themselves onward.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵Terrors are turned against me; they pursue mine honour as the wind; and my welfare is passed away like a cloud.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶And now my soul is poured out in me; days of affliction have taken hold upon me.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷The night pierceth through my bones [and detacheth them] from me, and my gnawing pains take no rest:

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸By their great force they have become my raiment; they bind me about as the collar of my coat.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹He hath cast me into the mire, and I have become like dust and ashes.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰I cry unto thee, and thou answerest me not; I stand up, and thou lookest at me.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹Thou art changed to a cruel one to me; with the strength of thy hand thou pursuest me.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²²Thou liftest me up to the wind; thou causest me to be borne away, and dissolvest my substance.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³For I know that thou wilt bring me to death, and into the house of assemblage for all living.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴Indeed, no prayer [availeth] when he stretcheth out [his] hand: though they cry when he destroyeth.

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵Did not I weep for him whose days were hard? was not my soul grieved for the needy?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶For I expected good, and there came evil; and I waited for light, but there came darkness.

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷My bowels well up, and rest not; days of affliction have confronted me.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸I go about blackened, but not by the sun; I stand up, I cry in the congregation.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹I am become a brother to jackals, and a companion of ostriches.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰My skin is become black [and falleth] off me, and my bones are parched with heat.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹My harp also is [turned] to mourning, and my pipe into the voice of weepers.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.