¹Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? dost thou mark the calving of the hinds?

¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

²Dost thou number the months that they fulfil? and knowest thou the time when they bring forth?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

³They bow themselves, they give birth to their young ones, they cast out their pains;

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

⁴Their young ones become strong, they grow up in the open field, they go forth, and return not unto them.

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁵Who hath sent out the wild ass free? and who hath loosed the bands of the onager,

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁶Whose house I made the wilderness, and the salt plain his dwellings?

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁷He laugheth at the tumult of the city, and heareth not the shouts of the driver;

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁸The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁹Will the buffalo be willing to serve thee, or will he lodge by thy crib?

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

¹⁰Canst thou bind the buffalo with his cord in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹¹Wilt thou put confidence in him, because his strength is great? and wilt thou leave thy labour to him?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹²Wilt thou trust him to bring home thy seed, and gather it into thy threshing-floor?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹³The wing of the ostrich beats joyously -- But is it the stork's pinion and plumage?

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹⁴For she leaveth her eggs to the earth, and warmeth them in the dust,

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁵And forgetteth that the foot may crush them, or that the beast of the field may trample them.

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁶She is hardened against her young ones, as though they were not hers; her labour is in vain, without her concern.

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁷For +God hath deprived her of wisdom, and hath not furnished her with understanding.

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁸What time she lasheth herself on high, she scorneth the horse and his rider.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁹Hast thou given strength to the horse? hast thou clothed his neck with the quivering mane?

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

²⁰Dost thou make him to leap as a locust? His majestic snorting is terrible.

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²¹He paweth in the valley, and rejoiceth in [his] strength; he goeth forth to meet the armed host.

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²²He laugheth at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from before the sword.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²³The quiver rattleth upon him, the glittering spear and the javelin.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²⁴He swalloweth the ground with fierceness and rage, and cannot contain himself at the sound of the trumpet:

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁵At the noise of the trumpets he saith, Aha! and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁶Doth the hawk fly by thine intelligence, [and] stretch his wings toward the south?

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁷Doth the eagle mount up at thy command, and make his nest on high?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁸He inhabiteth the rock and maketh his dwelling on the point of the cliff, and the fastness:

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁹From thence he spieth out the prey, his eyes look into the distance;

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

³⁰And his young ones suck up blood; and where the slain are, there is he.

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.