1Mu hing on elust tüdinud, ma annan voli oma kaebusele, ma räägin oma hingekibeduses,
1Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2ma ütlen Jumalale: Ära mõista mind hukka! Anna mulle teada, miks sa mind kimbutad!
2Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3Kas sinu meelest on hea, et sa rõhud mind, et sa põlgad oma kätetööd, aga valgustad õelate nõupidamist?
3Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4Ons sul lihalikud silmad või näed sa, nagu inimene näeb?
4Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5Ons su päevad nagu inimese päevad või on su aastad nagu mehe aastad,
5Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6et sa uurid mu süüd ja nõuad taga mu pattu,
6siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7kuigi sa tead, et mina ei ole süüdlane ja et ei ole kedagi, kes sinu käest võiks päästa?
7enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8Sinu käed kujundasid ja valmistasid mind üheskoos ümberringi - ja sa neelad mu ära!
8Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9Pea meeles, et sa mind oled teinud otsekui savist. Ja nüüd tahad mind jälle viia tagasi põrmu.
9Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10Eks sa ole mind valanud nagu piima ja lasknud kalgendada juustu sarnaselt?
10Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11Sa katsid mind naha ja lihaga ning põimisid ühte kontide ja kõõlustega.
11Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12Sa andsid mulle elu ja osaduse, ja su hoolitsus hoidis mu vaimu.
12Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13Aga selle sa talletasid oma südamesse, ma tean, et sul oli meeles see:
13Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}
14kui mina pattu teen, siis valvad sina mind ega jäta mind karistamata.
14Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15Häda mulle, kui oleksin süüdi! Aga isegi õigena ei julge ma pead tõsta, olles täis häbi ja nähes oma viletsust.
15var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16Ja kui ma tõusekski, sa ajaksid mind taga nagu lõvi ja teeksid jälle mu kallal imetegusid.
16og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17Sa tood mu vastu uusi tunnistajaid ja kasvatad oma viha mu vastu, üha pannes vaeva mulle peale.
17du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18Miks tõid mind välja emaihust? Oleksin ometi hinge heitnud, et ükski silm ei oleks mind näinud!
18Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19Siis oleks mind viidud emaüsast hauda, otsekui mind ei oleks olnudki.
19jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20Eks lakka mu päevade pisku? Jäta mind, et võiksin olla pisutki rõõmsam,
20Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21enne kui ma tagasitulekuta lähen pimeduse ja surmavarju maale,
21før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22maale, kus pimedus on pilkane, kus on surmavari ja kaos ja kus valguski on pimedus!'
22et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!