¹Drottinn vitjaði Söru, eins og hann hafði lofað, og Drottinn gjörði við Söru eins og hann hafði sagt.

¹Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovt.

²Og Sara varð þunguð og fæddi Abraham son í elli hans, um þær mundir, sem Guð hafði sagt honum.

²Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om.

³Og Abraham gaf nafn syni sínum, þeim er honum fæddist, sem Sara fæddi honum, og kallaði hann Ísak.

³Og Abraham kalte den sønn han hadde fått, den som Sara hadde født ham, Isak.

⁴Abraham umskar Ísak son sinn, þá er hann var átta daga gamall, eins og Guð hafði boðið honum.

⁴Og Abraham omskar Isak, sin sønn, da han var åtte dager gammel, således som Gud hadde befalt ham.

⁵En Abraham var hundrað ára gamall, þegar Ísak sonur hans fæddist honum.

⁵Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak.

⁶Sara sagði: ,,Guð hefir gjört mig að athlægi. Hver sem heyrir þetta, mun hlæja að mér.``

⁶Da sa Sara: Gud har gjort det så at jeg må le; alle som hører dette, vil le av mig.

⁷Og hún mælti: ,,Hver skyldi hafa sagt við Abraham, að Sara mundi hafa börn á brjósti, og þó hefi ég alið honum son í elli hans.``

⁷Og hun sa: Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara gir barn å die? Og nu har jeg født ham en sønn i hans alderdom.

⁸Sveinninn óx og var vaninn af brjósti, og Abraham gjörði mikla veislu þann dag, sem Ísak var tekinn af brjósti.

⁸Og gutten vokste op og blev avvent; og Abraham gjorde et stort gjestebud den dag Isak blev avvent.

⁹En Sara sá son Hagar hinnar egypsku, er hún hafði fætt Abraham, að leik með Ísak, syni hennar.

⁹Og Sara så at egypterkvinnen Hagars sønn, som hun hadde født Abraham, spottet,

¹⁰Þá sagði hún við Abraham: ,,Rek þú burt ambátt þessa og son hennar, því að ekki skal sonur þessarar ambáttar taka arf með syni mínum, með Ísak.``

¹⁰og hun sa til Abraham: Driv ut denne trælkvinne og hennes sønn! For denne trælkvinnes sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak.

¹¹En Abraham sárnaði þetta mjög vegna sonar síns.

¹¹Dette gjorde Abraham meget ondt for hans sønns skyld.

¹²Þá sagði Guð við Abraham: ,,Lát þig ekki taka sárt til sveinsins og ambáttar þinnar. Hlýð þú Söru í öllu því, er hún segir þér, því að afkomendur þínir munu verða kenndir við Ísak.

¹²Men Gud sa til Abraham: La det ikke gjøre dig ondt for guttens og for din trælkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier til dig! For i Isak skal det nevnes dig en ætt.

¹³En ég mun einnig gjöra ambáttarsoninn að þjóð, því að hann er þitt afkvæmi.``

¹³Men også trælkvinnens sønn vil jeg gjøre til et folk, fordi han er din sønn.

¹⁴Og Abraham reis árla næsta morgun, tók brauð og vatnsbelg og fékk Hagar, en sveininn lagði hann á herðar henni og lét hana í burtu fara. Hún hélt þá af stað og reikaði um eyðimörkina Beerseba.

¹⁴Da stod Abraham tidlig op om morgenen og tok brød og en skinnsekk med vann og gav Hagar og la det på hennes skulder; han gav henne også gutten med og lot henne fare. Og hun gikk avsted og for vill i Be'erseba-ørkenen.

¹⁵En er vatnið var þrotið á leglinum, lagði hún sveininn inn undir einn runnann.

¹⁵Da det var forbi med vannet i sekken, kastet hun gutten fra sig under en busk

¹⁶Því næst gekk hún burt og settist þar gegnt við, svo sem í örskots fjarlægð, því að hún sagði: ,,Ég get ekki horft á að barnið deyi.`` Og hún settist þar gegnt við og tók að gráta hástöfum.

¹⁶og gikk bort og satte sig et stykke ifra, sa langt som et bueskudd; for hun tenkte: Jeg vil ikke se på at gutten dør. Så satt hun et stykke ifra og brast i gråt.

¹⁷En er Guð heyrði hljóð sveinsins, þá kallaði engill Guðs til Hagar af himni og mælti til hennar: ,,Hvað gengur að þér, Hagar? Vertu óhrædd, því að Guð hefir heyrt til sveinsins, þar sem hann liggur.

¹⁷Men Gud hørte gutten ynke sig, og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hvad fattes dig, Hagar? Frykt ikke! For Gud har hørt gutten ynke sig der han ligger.

¹⁸Statt þú upp, reistu sveininn á fætur og leiddu hann þér við hönd, því að ég mun gjöra hann að mikilli þjóð.``

¹⁸Reis dig, løft gutten op og hold ham ved hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk.

¹⁹Og Guð lauk upp augum hennar, svo að hún sá vatnsbrunn. Fór hún þá og fyllti belginn vatni og gaf sveininum að drekka.

¹⁹Og Gud åpnet hennes øine, så hun så en brønn; da gikk hun dit og fylte sekken med vann og gav gutten å drikke.

²⁰Og Guð var með sveininum, og hann óx upp og hafðist við í eyðimörkinni og gjörðist bogmaður.

²⁰Og Gud var med gutten; han blev stor og bodde i ørkenen, og da han vokste til, blev han bueskytter.

²¹Og hann hafðist við í Paraneyðimörk, og móðir hans tók honum konu af Egyptalandi.

²¹Han bosatte sig i ørkenen Paran, og hans mor tok en hustru til ham fra Egypten.

²²Um sömu mundir bar svo til, að Abímelek og hershöfðingi hans Píkól mæltu þannig við Abraham: ,,Guð er með þér í öllu, sem þú gjörir.

²²Ved denne tid kom Abimelek og Pikol, hans hærfører, og sa til Abraham: Gud er med dig i alt det du gjør.

²³Vinn mér nú eið að því hér við Guð, að þú skulir eigi breyta sviksamlega, hvorki við mig né afkomendur mína. Þú skalt auðsýna mér og landinu, sem þú dvelst í sem útlendingur, hina sömu góðsemi og ég hefi auðsýnt þér.``

²³Så tilsverg mig nu her ved Gud at du ikke vil fare med svik mot mig og mine barn og min ætt! Likesom jeg har vist godhet mot dig, så skal du gjøre det samme mot mig og mot det land du bor i som fremmed.

²⁴Og Abraham mælti: ,,Ég skal vinna þér eið að því.``

²⁴Da sa Abraham: Ja, det skal jeg tilsverge dig.

²⁵En Abraham átaldi Abímelek fyrir vatnsbrunninn, sem þrælar Abímeleks höfðu tekið með ofríki.

²⁵Men Abraham gikk i rette med Abimelek for en brønn som Abimeleks tjenere hadde tatt med vold.

²⁶Þá sagði Abímelek: ,,Ekki veit ég, hver það hefir gjört. Hvorki hefir þú sagt mér það né hefi ég heldur heyrt það fyrr en í dag.``

²⁶Da sa Abimelek: Jeg vet ikke hvem som har gjort dette; hverken har du sagt mig det, eller har jeg hørt det før idag.

²⁷Þá tók Abraham sauði og naut og gaf Abímelek, og þeir gjörðu sáttmála sín í milli.

²⁷Da tok Abraham småfe og storfe og gav Abimelek, og de gjorde en pakt med hverandre.

²⁸Og Abraham tók frá sjö gimbrar af hjörðinni.

²⁸Og Abraham stilte syv får av småfeet for sig selv.

²⁹Þá mælti Abímelek til Abrahams: ,,Hvað skulu þessar sjö gimbrar, sem þú hefir tekið frá?``

²⁹Da sa Abimelek til Abraham Hvad skal disse syv får her som du har stilt for sig selv?

³⁰Hann svaraði: ,,Við þessum sjö gimbrum skalt þú taka af minni hendi, til vitnis um að ég hefi grafið þennan brunn.``

³⁰Han svarte: Disse syv får skal du ta imot av mig; det skal være til et vidnesbyrd for mig at jeg har gravd denne brønn.

³¹Þess vegna heitir sá staður Beerseba, af því að þeir sóru þar báðir.

³¹Derfor kalte de dette sted Be'erseba*; for der gjorde de begge sin ed. / {* Edsbrønnen.}

³²Þannig gjörðu þeir sáttmála í Beerseba. Síðan tók Abímelek sig upp og Píkól hershöfðingi hans og sneru aftur til Filistalands.

³²Så gjorde de da en pakt i Be'erseba; og Abimelek og Pikol, hans hærfører, brøt op og vendte tilbake til filistrenes land.

³³Abraham gróðursetti tamarisk-runn í Beerseba og ákallaði þar nafn Drottins, Hins Eilífa Guðs.Og Abraham dvaldist lengi í Filistalandi.

³³Og Abraham plantet en tamarisk i Be'erseba, og der påkalte han Herrens, den evige Guds navn.

³⁴Og Abraham dvaldist lengi í Filistalandi.

³⁴Og Abraham bodde som fremmed i filistrenes land en lang tid.