¹Abraham var gamall og hniginn að aldri, og Drottinn hafði blessað Abraham í öllu.

¹Abraham var nu gammel og langt ute i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alle ting.

²Þá sagði Abraham við þjón sinn, þann er elstur var í húsi hans og umsjónarmaður yfir öllu, sem hann átti:

²Da sa Abraham til sin tjener, han som var den eldste i hans hus og rådet over alt det han hadde: Kjære, legg din hånd under min lend,

³,,Legg þú hönd þína undir lend mína, og vinn mér eið að því við Drottin, Guð himinsins og Guð jarðarinnar, að þú skulir ekki taka syni mínum til handa konu af dætrum Kanaaníta, er ég bý á meðal,

³så vil jeg la dig sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, som jeg bor iblandt,

⁴heldur skaltu fara til föðurlands míns og til ættfólks míns, og taka konu handa Ísak syni mínum.``

⁴men du skal dra til mitt eget land og til min slekt og hente en hustru til min sønn Isak.

⁵Þjónninn svaraði honum: ,,En ef konan vill ekki fara með mér til þessa lands, á ég þá að fara með son þinn aftur í það land, sem þú fórst úr?``

⁵Tjeneren sa til ham: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig hit til dette land, skal jeg da føre din sønn tilbake til det land som du er kommet fra?

⁶Og Abraham sagði við hann: ,,Varastu að fara með son minn þangað!

⁶Abraham svarte: Vokt dig for å føre min sønn tilbake dit!

⁷Drottinn, Guð himinsins, sem tók mig úr húsi föður míns og úr ættlandi mínu, hann sem hefir talað við mig og svarið mér og sagt: ,Þínum niðjum mun ég gefa þetta land,` hann mun senda engil sinn á undan þér, að þú megir þaðan fá syni mínum konu.

⁷Herren, himmelens Gud, som førte mig bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til mig, og som svor mig til og sa: Din ætt vil jeg gi dette land, han skal sende sin engel foran dig, så du kan hente en hustru til min sønn derfra.

⁸Og vilji konan ekki fara með þér, þá ertu leystur af eiðnum. En með son minn mátt þú ekki fyrir nokkurn mun fara þangað aftur.``

⁸Men dersom kvinnen ikke vil følge dig, da skal du være løst fra denne din ed til mig; bare du ikke fører min sønn tilbake dit!

⁹Þá lagði þjónninn hönd sína undir lend Abrahams húsbónda síns og vann honum eið að þessu.

⁹Da la tjeneren sin hånd under Abrahams, sin herres lend og lovte ham dette med ed.

¹⁰Þá tók þjónninn tíu úlfalda af úlföldum húsbónda síns og lagði af stað, og hafði með sér alls konar dýrgripi húsbónda síns. Og hann tók sig upp og hélt til Mesópótamíu, til borgar Nahors.

¹⁰Så tok tjeneren ti kameler av dem som hørte hans herre til, og drog avsted, og han hadde med sig alleslags kostelige ting som hørte hans herre til; han tok avsted og drog til Mesopotamia, til Nakors by.

¹¹Og hann áði úlföldunum utan borgar hjá vatnsbrunni að kveldi dags, í það mund, er konur voru vanar að ganga út að ausa vatn.

¹¹Og han lot kamelene legge sig utenfor byen ved brønnen ved aftenstid, den tid da kvinnene pleier å komme ut og hente vann.

¹²Og hann mælti: ,,Drottinn, Guð húsbónda míns Abrahams. Lát mér heppnast erindi mitt í dag og auðsýn miskunn húsbónda mínum Abraham.

¹²Og han sa: Herre, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for mig idag, og gjør miskunnhet mot min herre Abraham!

¹³Sjá, ég stend við vatnslind, og dætur bæjarmanna ganga út að ausa vatn.

¹³Se, nu står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann.

¹⁴Og ef sú stúlka, sem ég segi við: ,Tak niður skjólu þína, að ég megi drekka,` svarar: ,Drekk þú, og ég vil líka brynna úlföldum þínum,` _ hún sé sú, sem þú hefir fyrirhugað þjóni þínum Ísak, og af því mun ég marka, að þú auðsýnir miskunn húsbónda mínum.``

¹⁴La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: Hell på din krukke, så jeg kan få drikke, og som da sier: Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke - at hun er den du har utsett for din tjener Isak, og av det vil jeg skjønne at du har gjort miskunnhet mot min herre.

¹⁵Áður en hann hafði lokið máli sínu, sjá, þá kom Rebekka, dóttir Betúels, sonar Milku, konu Nahors, bróður Abrahams, og bar hún skjólu sína á öxlinni.

¹⁵Og se, før han hadde holdt op å tale, hendte det at Rebekka, en datter av Betuel, som var sønn til Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.

¹⁶En stúlkan var einkar fríð sýnum, mey, og enginn maður hafði kennt hennar. Hún gekk niður að lindinni, fyllti skjólu sína og gekk aftur upp frá lindinni.

¹⁶Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg op igjen.

¹⁷Þá hljóp þjónninn móti henni og mælti: ,,Gef mér vatnssopa að drekka úr skjólu þinni.``

¹⁷Da løp tjeneren henne i møte og sa: Kjære, la mig få drikke litt vann av din krukke!

¹⁸Og hún svaraði: ,,Drekk, herra minn!`` Og hún tók jafnskjótt skjóluna niður af öxlinni í hönd sér og gaf honum að drekka.

¹⁸Og hun sa: Drikk, herre! Og hun skyndte sig og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke.

¹⁹Og er hún hafði gefið honum að drekka, mælti hún: ,,Líka skal ég ausa vatn úlföldum þínum, uns þeir hafa drukkið nægju sína.``

¹⁹Og da hun hadde latt ham drikke så meget han vilde, sa hun: Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok.

²⁰Og hún flýtti sér og steypti úr skjólu sinni í vatnsstokkinn, og hljóp svo aftur að brunninum að ausa vatn. Og hún jós vatn öllum úlföldum hans.

²⁰Og hun skyndte sig og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke.

²¹En maðurinn starði á hana þegjandi, til þess að komast að raun um, hvort Drottinn hefði látið ferð hans heppnast eða ekki.

²¹Og mannen så på henne og undret sig, men tidde stille for å få vite om Herren hadde latt hans reise lykkes eller ikke.

²²En er úlfaldar hans höfðu drukkið nægju sína, tók maðurinn nefhring úr gulli, sem vó hálfan sikil, og tvö armbönd og dró á hendur henni. Vógu þau tíu sikla gulls.

²²Da så kamelene hadde drukket, tok mannen en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd som veide ti sekel gull, og la dem om hennes armer.

²³Því næst mælti hann: ,,Hvers dóttir ert þú? Segðu mér það. Er rúm í húsi föður þíns til að hýsa oss í nótt?``

²³Og han sa: Hvem er du datter til? Kjære, si mig det! Er det rum nok i din fars hus, sa vi kan overnatte der.

²⁴Og hún sagði við hann: ,,Ég er dóttir Betúels, sonar Milku, sem hún ól Nahor.``

²⁴Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka.

²⁵Þá sagði hún við hann: ,,Vér höfum yfrið nóg bæði af hálmi og fóðri, og einnig húsrúm til gistingar.``

²⁵Så sa hun til ham: Det er fullt op både av halm og fôr hos oss, og det er også rum til å overnatte.

²⁶Þá laut maðurinn höfði, bað til Drottins

²⁶Da bøide mannen sig ned og tilbad Herren

²⁷og mælti: ,,Lofaður sé Drottinn, Guð Abrahams húsbónda míns, sem hefir ekki dregið í hlé miskunn sína og trúfesti við húsbónda minn. Mig hefir Drottinn leitt veginn til húss frænda húsbónda míns.``

²⁷og sa: Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført mig på rette vei til min herres frender.

²⁸Stúlkan skundaði heim og sagði í húsi móður sinnar frá því, sem við hafði borið.

²⁸Men piken sprang hjem til sin mor og fortalte alt dette.

²⁹Rebekka átti bróður, sem Laban hét, og Laban hljóp til mannsins út að lindinni.

²⁹Rebekka hadde en bror, som hette Laban; han sprang ut til mannen der ute ved kilden.

³⁰Og er hann sá hringinn og armböndin á höndum systur sinnar og heyrði orð Rebekku systur sinnar, sem sagði: ,,Svona talaði maðurinn við mig,`` þá fór hann til mannsins. Og sjá, hann stóð hjá úlföldunum við lindina.

³⁰For da han så ringen og armbåndene som hans søster bar, og hørte sin søster Rebekka si: Således talte mannen til mig, gikk han ut til mannen, og se, der stod han hos kamelene ved kilden.

³¹Og hann sagði: ,,Kom þú inn, blessaður af Drottni. Hví stendur þú hér úti? Ég hefi rýmt til í húsinu, og staður er fyrir úlfalda þína.``

³¹og han sa: Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og der er rum for kamelene.

³²Þá gekk maðurinn inn í húsið, og Laban spretti af úlföldunum og gaf þeim hálm og fóður, en færði honum vatn til að þvo fætur sína og fætur þeirra manna, sem voru með honum.

³²Så gikk mannen inn i huset og lesste av kamelene; og Laban gav kamelene halm og fôr og kom med vann til ham og de menn som var med ham, til å tvette føttene i.

³³Og matur var fram borinn fyrir hann, en hann sagði: ,,Eigi vil ég matar neyta fyrr en ég hefi borið upp erindi mitt.`` Og menn svöruðu: ,,Tala þú!``

³³Og de satte frem mat for ham; men han sa: Jeg vil ikke ete før jeg har båret frem mitt ærend. Og Laban sa: Tal!

³⁴Hann mælti: ,,Ég er þjónn Abrahams.

³⁴Da sa han: Jeg er Abrahams tjener;

³⁵Drottinn hefir ríkulega blessað húsbónda minn, svo að hann er orðinn auðmaður. Hann hefir gefið honum sauði og naut, silfur og gull, þræla og ambáttir, úlfalda og asna.

³⁵og Herren har storlig velsignet min herre, så han er blitt rik, og han har gitt ham småfe og storfe og sølv og gull og træler og trælkvinner og kameler og asener.

³⁶Og Sara, kona húsbónda míns, hefir alið húsbónda mínum son í elli sinni, og honum hefir hann gefið allt, sem hann á.

³⁶Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn på sine gamle dager; og ham har han gitt alt det han eier.

³⁷Og húsbóndi minn tók af mér eið og sagði: ,Þú mátt eigi konu taka syni mínum af dætrum Kanaaníta, er ég bý hjá,

³⁷Og min herre lot mig sverge og sa: Du skal ikke la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, i hvis land jeg bor;

³⁸heldur skalt þú fara í hús föður míns og til ættingja minna og taka syni mínum konu.`

³⁸men du skal gå til min fars hus og til min slekt og hente en hustru til min sønn.

³⁹Og ég sagði við húsbónda minn: ,Vera má, að konan vilji ekki fara með mér.`

³⁹Da sa jeg til min herre: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig?

⁴⁰Og hann svaraði mér: ,Drottinn, fyrir hvers augsýn ég hefi gengið, mun senda engil sinn með þér og láta ferð þína heppnast, svo að þú megir fá konu til handa syni mínum af ætt minni og úr húsi föður míns.

⁴⁰Men han sa til mig: Herren, for hvis åsyn jeg har vandret, skal sende sin engel med dig og la din reise lykkes, sa du finner en hustru til min sønn av min slekt og av min fars hus.

⁴¹Þá skaltu vera laus við þann eið, sem þú vinnur mér, ef þú fer til ættingja minna, og vilji þeir ekki gefa þér hana, þá ertu laus við eiðinn, sem ég tek af þér.`

⁴¹Da skal du være løst fra din ed til mig, når du kommer til mitt folk; og vil de ikke gi dig henne, så er du også løst fra eden til mig.

⁴²Og er ég í dag kom að lindinni, sagði ég: ,Drottinn, Guð Abrahams húsbónda míns. Ætlir þú að láta þá för lánast, sem ég nú er að fara,

⁴²Så kom jeg da idag til kilden, og jeg sa: Herre, min herre Abrahams Gud! Å, om du vilde la denne min reise lykkes!

⁴³þá sjá, ég stend við þessa lind, og fari svo, að sú stúlka, sem kemur hingað til að sækja vatn og ég segi við: Gef mér að drekka vatnssopa úr skjólu þinni, _

⁴³Se, nu står jeg her ved denne kilde; la det nu bli så at om en ung pike kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la mig få litt vann av din krukke,

⁴⁴svarar mér: Drekk þú, og líka skal ég ausa úlföldum þínum vatn, _ hún sé sú kona, sem Drottinn hefir fyrirhugað syni húsbónda míns.`

⁴⁴og hun da sier til mig: Drikk du, og jeg vil også hente vann til dine kameler - så er hun den kvinne som Herren har utsett for min herres sønn.

⁴⁵En áður en ég hafði lokið þessu tali við sjálfan mig, sjá, þá kom Rebekka út þangað með skjólu sína á öxlinni og gekk niður að lindinni og bar upp vatn. Og ég sagði við hana: ,Gef mér að drekka!`

⁴⁵Før jeg hadde holdt op å tale således ved mig selv, se, da kom Rebekka ut med sin krukke på skulderen, og hun gikk ned til kilden og øste op vann; da sa jeg til henne: Kjære, la mig få drikke!

⁴⁶Og óðara tók hún skjóluna niður af öxlinni og sagði: ,Drekk þú, og líka skal ég brynna úlföldum þínum.` Og ég drakk, og hún brynnti líka úlföldunum.

⁴⁶Og hun skyndte sig og tok sin krukke ned og sa: Drikk, og jeg vil også la dine kameler få drikke. Så drakk jeg, og hun lot også kamelene få drikke.

⁴⁷Þá spurði ég hana og mælti: ,Hvers dóttir ert þú?` Og hún sagði: ,Dóttir Betúels, sonar Nahors, sem Milka ól honum.` Lét ég þá hringinn í nef hennar og armböndin á hendur hennar.

⁴⁷Og jeg spurte henne: Hvem er du datter til? Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka. Da satte jeg ringen i hennes nese og armbåndene på hennes armer.

⁴⁸Og ég laut höfði og bað til Drottins, og ég lofaði Drottin, Guð Abrahams húsbónda míns, sem hafði leitt mig hinn rétta veg til að taka bróðurdóttur húsbónda míns syni hans til handa.

⁴⁸Og jeg bøide mig ned og tilbad Herren, og jeg lovet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ledet mig på rette vei til å finne min herres brordatter til hustru for hans sønn.

⁴⁹Og nú, ef þér viljið sýna vináttu og tryggð húsbónda mínum, þá segið mér það. En viljið þér það ekki þá segið mér og það, svo að ég geti snúið mér hvort heldur væri til hægri eða vinstri.``

⁴⁹Dersom I nu vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si mig det, og hvis ikke, da si mig det, så jeg kan vende mig til en annen kant, til høire eller til venstre.

⁵⁰Þá svöruðu þeir Laban og Betúel og sögðu: ,,Þetta er frá Drottni komið. Við getum ekkert við þig sagt, hvorki illt né gott.

⁵⁰Da svarte Laban og Betuel og sa: Dette kommer fra Herren; vi kan intet si dig, hverken ondt eller godt.

⁵¹Sjá, Rebekka er á þínu valdi, tak þú hana og far þína leið, að hún verði kona sonar húsbónda þíns, eins og Drottinn hefir sagt.``

⁵¹Se, der står Rebekka; ta henne og dra bort og la din herres sønn få henne til hustru, som Herren har sagt!

⁵²Og er þjónn Abrahams heyrði þessi orð, laut hann til jarðar fyrir Drottni.

⁵²Da Abrahams tjener hørte disse ord, bøide han sig til jorden for Herren.

⁵³Og þjónninn tók upp skartgripi af silfri og skartgripi af gulli og klæði, og gaf Rebekku, en bróður hennar og móður gaf hann gersemar.

⁵³Og tjeneren tok frem sølvsmykker og gullsmykker og klær og gav Rebekka; og hennes bror og hennes mor gav han også kostelige gaver.

⁵⁴Því næst átu þeir og drukku, hann og mennirnir, sem með honum voru, og gistu þar um nóttina. Er þeir voru risnir úr rekkju um morguninn, mælti hann: ,,Látið mig nú fara heim til húsbónda míns.``

⁵⁴Så åt de og drakk, han og de menn som var med ham, og de blev der om natten. Men da de stod op om morgenen, sa han: La mig nu fare hjem til min herre!

⁵⁵Þá svöruðu bróðir hennar og móðir: ,,Leyf þú stúlkunni að vera hjá oss enn nokkurn tíma eða eina tíu daga. Þá má hún fara.``

⁵⁵Da sa hennes bror og hennes mor: La piken bli hos oss en tid, en ti dager eller så! Siden kan du reise.

⁵⁶En hann svaraði þeim: ,,Tefjið mig ekki! Drottinn hefir látið ferð mína heppnast. Leyfið mér að fara heim til húsbónda míns.``

⁵⁶Men han sa til dem: Hold mig ikke tilbake, nu da Herren har latt min reise lykkes! La mig få ta avsted, så jeg kan komme hjem til min herre!

⁵⁷Þau sögðu þá: ,,Við skulum kalla á stúlkuna og spyrja hana sjálfa.``

⁵⁷Da sa de: La oss kalle på piken og spørre henne selv!

⁵⁸Þá kölluðu þau á Rebekku og sögðu við hana: ,,Vilt þú fara með þessum manni?`` Og hún sagði: ,,Ég vil fara.``

⁵⁸Så kalte de på Rebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mann? Hun svarte: Ja, det vil jeg. -

⁵⁹Þá létu þau Rebekku systur sína og fóstru hennar fara með þjóni Abrahams og mönnum hans.

⁵⁹Så lot de Rebekka, sin søster, og hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn reise.

⁶⁰Þau blessuðu Rebekku og sögðu við hana: ,,Systir vor, vaxi af þér þúsundir þúsunda og eignist niðjar þínir borgarhlið fjandmanna sinna!``

⁶⁰Og de velsignet Rebekka og sa til henne: Vår søster, bli til tusen ganger ti tusen, og måtte din ætt ta sine fienders porter i eie!

⁶¹Þá tók Rebekka sig upp með þernum sínum, og þær riðu úlföldunum og fóru með manninum. Og þjónninn tók Rebekku og fór leiðar sinnar.

⁶¹Og Rebekka og hennes piker gjorde sig ferdig, og de satte sig på kamelene og fulgte med mannen og tjeneren tok Rebekka med sig og drog avsted.

⁶²Ísak hafði gengið að Beer-lahaj-róí, því að hann bjó í Suðurlandinu.

⁶²Isak var nettop kommet tilbake fra en vandring til brønnen Lakai Ro'i; for han bodde i sydlandet.

⁶³Og Ísak hafði gengið út að áliðnum degi til að hugleiða úti á mörkinni, og hann hóf upp augu sín og sá úlfalda koma.

⁶³Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund og da han så op, fikk han se nogen kameler som kom gående.

⁶⁴Og Rebekka leit upp og sá Ísak. Sté hún þá jafnskjótt niður af úlfaldanum.

⁶⁴Og da Rebekka så op, fikk hun øie på Isak; og hun skyndte sig og steg ned av kamelen.

⁶⁵Og hún sagði við þjóninn: ,,Hver er þessi maður, sem kemur á móti oss þarna á mörkinni?`` Og þjónninn svaraði: ,,Það er húsbóndi minn.`` Þá tók hún skýluna og huldi sig.

⁶⁵Og hun sa til tjeneren: Hvem er denne mann som kommer oss i møte på marken? Tjeneren svarte Det er min herre. Så tok hun sløret og tilhyllet sig.

⁶⁶Og þjónninn sagði Ísak frá öllu því, sem hann hafði gjört.Og Ísak leiddi hana í tjald Söru móður sinnar, og tók Rebekku og hún varð kona hans og hann elskaði hana. Og Ísak huggaðist af harmi þeim, er hann bar eftir móður sína.

⁶⁶Og tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort.

⁶⁷Og Ísak leiddi hana í tjald Söru móður sinnar, og tók Rebekku og hún varð kona hans og hann elskaði hana. Og Ísak huggaðist af harmi þeim, er hann bar eftir móður sína.

⁶⁷Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok Rebekka hjem, og hun blev hans hustru, og han hadde henne kjær. Så blev Isak trøstet i sorgen over sin mor.