¹Jakob hélt áfram ferð sinni og kom til lands austurbyggja.

¹Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.

²Og er hann litaðist um, sjá, þá var þar brunnur á mörkinni, og sjá, þar lágu þrjár sauðahjarðir við hann, því að þeir voru vanir að vatna hjörðunum við þennan brunn. En steinn mikill lá yfir munna brunnsins.

²Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.

³Og er allar hjarðirnar voru þar saman reknar, veltu þeir steininum frá munna brunnsins og vötnuðu fénu, síðan létu þeir steininn aftur yfir munna brunnsins á sinn stað.

³Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.

⁴Þá sagði Jakob við þá: ,,Kæru bræður, hvaðan eruð þér?``

⁴Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.

⁵Þeir svöruðu: ,,Vér erum frá Harran.`` Og hann mælti til þeirra: ,,Þekkið þér Laban Nahorsson?`` Þeir svöruðu: ,,Já, vér þekkjum hann.``

⁵Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.

⁶Og hann mælti til þeirra: ,,Líður honum vel?`` Þeir svöruðu: ,,Honum líður vel. Og sjá, þarna kemur Rakel dóttir hans með féð.``

⁶Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter Rakel med småfeet.

⁷Og hann mælti: ,,Sjá, enn er mikið dags eftir og ekki kominn tími til að reka saman fénaðinn. Brynnið fénu, farið síðan og haldið því á haga.``

⁷Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!

⁸Þeir svöruðu: ,,Það getum vér ekki fyrr en allar hjarðirnar eru saman reknar, þá velta þeir steininum frá munna brunnsins, og þá brynnum vér fénu.``

⁸Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.

⁹Áður en hann hafði lokið tali sínu við þá, kom Rakel með féð, sem faðir hennar átti, því að hún sat hjá.

⁹Mens han ennu talte med dem, kom Rakel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.

¹⁰En er Jakob sá Rakel, dóttur Labans móðurbróður síns, og fé Labans móðurbróður síns, þá fór hann til og velti steininum frá munna brunnsins og vatnaði fé Labans móðurbróður síns.

¹⁰Og da Jakob så Rakel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.

¹¹Og Jakob kyssti Rakel og tók að gráta hástöfum.

¹¹Og Jakob kysset Rakel og brast i gråt.

¹²Og Jakob sagði Rakel, að hann væri frændi föður hennar og að hann væri sonur Rebekku. En hún hljóp og sagði þetta föður sínum.

¹²Og Jakob fortalte Rakel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til Rebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.

¹³En er Laban fékk fregnina um Jakob systurson sinn, gekk hann skjótlega á móti honum, faðmaði hann að sér og minntist við hann, og leiddi hann inn í hús sitt. En hann sagði Laban alla sögu sína.

¹³Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.

¹⁴Þá sagði Laban við hann: ,,Sannlega ert þú hold mitt og bein!`` Og hann var hjá honum heilan mánuð.

¹⁴Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.

¹⁵Laban sagði við Jakob: ,,Skyldir þú þjóna mér fyrir ekki neitt, þó að þú sért frændi minn? Seg mér, hvert kaup þitt skuli vera.``

¹⁵Så sa Laban til Jakob: Skulde du tjene mig for intet, fordi om du er min frende? Si mig hvad du vil ha i lønn!

¹⁶En Laban átti tvær dætur. Hét hin eldri Lea, en Rakel hin yngri.

¹⁶Nu hadde Laban to døtre, den eldste hette Lea, og den yngste hette Rakel.

¹⁷Og Lea var daufeygð, en Rakel var bæði vel vaxin og fríð sýnum.

¹⁷Lea hadde matte øine; men Rakel var vakker av skapning og vakker å se til.

¹⁸Og Jakob elskaði Rakel og sagði: ,,Ég vil þjóna þér í sjö ár fyrir Rakel, yngri dóttur þína.``

¹⁸Og Jakob hadde Rakel kjær; derfor sa han: Jeg vil tjene dig syv år for Rakel, din yngste datter.

¹⁹Laban svaraði: ,,Betra er að ég gefi þér hana en að ég gefi hana öðrum manni. Ver þú kyrr hjá mér.``

¹⁹Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til dig, enn at jeg gir henne til en annen mann; bli hos mig!

²⁰Síðan vann Jakob fyrir Rakel í sjö ár, og þótti honum sem fáir dagar væru, sakir ástar þeirrar, er hann bar til hennar.

²⁰Så tjente Jakob i syv år for Rakel; og disse år syntes han var nogen få dager, fordi han hadde henne kjær.

²¹Og Jakob sagði við Laban: ,,Fá mér nú konu mína, því að minn ákveðni tími er liðinn, að ég megi ganga inn til hennar.``

²¹Derefter sa Jakob til Laban: La mig nu få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.

²²Þá bauð Laban til sín öllum mönnum í þeim stað og hélt veislu.

²²Da samlet Laban alle menn der på stedet og gjorde et gjestebud.

²³En um kveldið tók hann Leu dóttur sína og leiddi hana inn til hans, og hann gekk í sæng með henni.

²³Og om aftenen tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne.

²⁴Og Laban fékk henni Silpu ambátt sína, að hún væri þerna Leu dóttur hans.

²⁴Og Laban gav sin trælkvinne Silpa til sin datter Lea som trælkvinne.

²⁵En um morguninn, sjá, þá var það Lea. Og hann sagði við Laban: ,,Hví hefir þú gjört mér þetta? Hefi ég ekki unnið hjá þér fyrir Rakel? Hví hefir þú þá svikið mig?``

²⁵Men om morgenen - se, da var det Lea. Da sa han til Laban: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig?

²⁶Og Laban sagði: ,,Það er ekki siður í voru landi að gifta fyrr frá sér yngri dótturina en hina eldri.

²⁶Laban svarte: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste.

²⁷Enda þú út brúðkaupsviku þessarar, þá skulum vér einnig gefa þér hina fyrir þá vinnu, sem þú munt vinna hjá mér í enn önnur sjö ár.``

²⁷La nu Leas bryllups-uke gå til ende, så vil vi også gi dig den andre, hvis du vil tjene hos mig i syv år til.

²⁸Og Jakob gjörði svo og endaði út vikuna með henni. Þá gifti hann honum Rakel dóttur sína.

²⁸Og Jakob gjorde så, og han lot bryllups-uken gå til ende. Da gav han ham sin datter Rakel til hustru.

²⁹Og Laban fékk Rakel dóttur sinni Bílu ambátt sína fyrir þernu.

²⁹Og Laban gav sin trælkvinne Bilha til sin datter Rakel som trælkvinne.

³⁰Og hann gekk einnig í sæng með Rakel og hann elskaði Rakel meira en Leu. Og hann vann hjá honum í enn önnur sjö ár.

³⁰Så gikk han også inn til Rakel, og han holdt mere av Rakel enn av Lea. Siden tjente han ennu syv år til hos Laban.

³¹Er Drottinn sá, að Lea var fyrirlitin, opnaði hann móðurlíf hennar, en Rakel var óbyrja.

³¹Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men Rakel var barnløs.

³²Og Lea varð þunguð og ól son og nefndi hann Rúben, því að hún sagði: ,,Drottinn hefir séð raunir mínar. Nú mun bóndi minn elska mig.``

³²Og Lea blev fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Ruben*; for hun sa: Herren har sett til mig i min ulykke; nu vil min mann elske mig. / {* se, en sønn!.}

³³Og hún varð þunguð í annað sinn og ól son. Þá sagði hún: ,,Drottinn hefir heyrt að ég er fyrirlitin. Fyrir því hefir hann einnig gefið mér þennan son.`` Og hún nefndi hann Símeon.

³³Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Herren har hørt at jeg var tilsidesatt; derfor har han gitt mig også denne sønn. Så kalte hun ham Simeon*. / {* bønnhørelse.}

³⁴Og enn varð hún þunguð og ól son. Þá sagði hún: ,,Nú mun bóndi minn loks hænast að mér, því að ég hefi fætt honum þrjá sonu.`` Fyrir því nefndi hún hann Leví.Og enn varð hún þunguð og ól son og sagði: ,,Nú vil ég vegsama Drottin.`` Fyrir því nefndi hún hann Júda. Og hún lét af að eiga börn.

³⁴Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu må vel endelig min mann holde sig til mig, for jeg har født ham tre sønner. Derfor kalte de ham Levi*. / {* vedhengen.}

³⁵Og enn varð hún þunguð og ól son og sagði: ,,Nú vil ég vegsama Drottin.`` Fyrir því nefndi hún hann Júda. Og hún lét af að eiga börn.

³⁵Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda*. Så fikk hun ikke flere barn da. / {* den for hvem Herren prises; egentlig: den priste.}