¹Maðurinn kenndi konu sinnar Evu, og hún varð þunguð og fæddi Kain og mælti: ,,Sveinbarn hefi ég eignast með hjálp Drottins.``

¹Og Adam holdt sig til sin hustru Eva, og hun blev fruktsommelig og fødte Kain; da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren.

²Og hún fæddi annað sinn, bróður hans, Abel. Abel varð hjarðmaður, en Kain jarðyrkjumaður.

²Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel blev fårehyrde, men Kain blev jorddyrker.

³Og er fram liðu stundir, færði Kain Drottni fórn af ávexti jarðarinnar.

³Da nogen tid var gått, hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde.

⁴En Abel færði einnig fórn af frumburðum hjarðar sinnar og af feiti þeirra.

⁴Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer,

⁵Og Drottinn leit með velþóknun til Abels og fórnar hans, en til Kains og fórnar hans leit hann ekki með velþóknun. Þá reiddist Kain ákaflega og varð niðurlútur.

⁵men til Kain og hans offer så han ikke. Da blev Kain meget vred, og han stirret ned for sig.

⁶Þá mælti Drottinn til Kains: ,,Hví reiðist þú, og hví ert þú niðurlútur?

⁶Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for dig?

⁷Er því ekki þannig farið: Ef þú gjörir rétt, þá getur þú verið upplitsdjarfur, en ef þú gjörir ekki rétt, þá liggur syndin við dyrnar og hefir hug á þér, en þú átt að drottna yfir henni?``

⁷Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte op ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til dig, men du skal være herre over den.

⁸Þá sagði Kain við Abel bróður sinn: ,,Göngum út á akurinn!`` Og er þeir voru á akrinum, réðst Kain á Abel bróður sinn og drap hann.

⁸Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de engang var ute på marken, for Kain løs på Abel, sin bror, og slo ham ihjel.

⁹Þá sagði Drottinn við Kain: ,,Hvar er Abel bróðir þinn?`` En hann mælti: ,,Það veit ég ekki. Á ég að gæta bróður míns?``

⁹Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?

¹⁰Og Drottinn sagði: ,,Hvað hefir þú gjört? Heyr, blóð bróður þíns hrópar til mín af jörðinni!

¹⁰Men han sa: Hvad har du gjort? Hør, din brors blod roper til mig fra jorden.

¹¹Og skalt þú nú vera bölvaður og burt rekinn af akurlendinu, sem opnaði munn sinn til að taka á móti blóði bróður þíns af þinni hendi.

¹¹Og nu skal du være bannlyst fra den jord som lot op sin munn og tok imot din brors blod av din hånd!

¹²Þegar þú yrkir akurlendið, skal það eigi framar gefa þér gróður sinn. Landflótta og flakkandi skalt þú vera á jörðinni.``

¹²Når du dyrker jorden, skal den ikke mere gi dig sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

¹³Og Kain sagði við Drottin: ,,Sekt mín er meiri en svo, að ég fái borið hana!

¹³Da sa Kain til Herren: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.

¹⁴Sjá, nú rekur þú mig burt af akurlendinu, og ég verð að felast fyrir augliti þínu og vera landflótta og flakkandi á jörðinni, og hver, sem hittir mig, mun drepa mig.``

¹⁴Se, du har idag drevet mig ut av landet, og jeg må skjule mig for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå så at hver den som finner mig, slår mig ihjel.

¹⁵Þá sagði Drottinn við hann: ,,Fyrir því skal hver, sem drepur Kain, sæta sjöfaldri hegningu.`` Og Drottinn setti Kain merki þess, að enginn, sem hitti hann, skyldi drepa hann.

¹⁵Men Herren sa til ham: Nei! for slår nogen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn. Og Herren gav Kain et merke, forat ikke nogen som møtte ham, skulde slå ham ihjel.

¹⁶Þá gekk Kain burt frá augliti Drottins og settist að í landinu Nód fyrir austan Eden.

¹⁶Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte sig i landet Nod*, østenfor Eden. / {* d.e. landflyktighet.}

¹⁷Kain kenndi konu sinnar, og hún varð þunguð og fæddi Henok. En hann var að byggja borg og nefndi borgina eftir nafni sonar síns Henok.

¹⁷Og Kain holdt sig til sin hustru, og hun blev fruktsommelig og fødte Hanok; og han tok sig for å bygge en by og kalte byen Hanok efter sin sønn.

¹⁸Og Henoki fæddist Írad, og Írad gat Mehújael, og Mehújael gat Metúsael, og Metúsael gat Lamek.

¹⁸Og Hanok fikk sønnen Irad, og Irad blev far til Mehujael, og Mehujael blev far til Metusael, og Metusael blev far til Lamek.

¹⁹Lamek tók sér tvær konur. Hét önnur Ada, en hin Silla.

¹⁹Og Lamek tok sig to hustruer; den ene hette Ada, og den andre hette Silla.

²⁰Og Ada ól Jabal. Hann varð ættfaðir þeirra, sem í tjöldum búa og fénað eiga.

²⁰Og Ada fødte Jabal; han blev stamfar til dem som bor i telt og holder buskap.

²¹En bróðir hans hét Júbal. Hann varð ættfaðir allra þeirra, sem leika á gígjur og hjarðpípur.

²¹Og hans bror hette Jubal; han blev stamfar til alle dem som spiller på harpe og fløite.

²²Og Silla ól einnig son, Túbal-Kain, sem smíðaði úr kopar og járni alls konar tól. Og systir Túbal-Kains var Naama.

²²Og Silla fødte Tubalkain; han smidde alle slags skarpe redskaper av kobber og jern; og Tubalkains søster var Na'ama.

²³Lamek sagði við konur sínar: Ada og Silla, heyrið orð mín, konur Lameks, gefið gaum ræðu minni! Mann drep ég fyrir hvert mitt sár og ungmenni fyrir hverja þá skeinu, sem ég fæ.

²³Og Lamek sa til sine hustruer: Ada og Silla, hør mine ord, Lameks hustruer, merk min tale! En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, og en gutt for hver skramme jeg får;

²⁴Verði Kains hefnt sjö sinnum, þá skal Lameks hefnt verða sjö og sjötíu sinnum!

²⁴for hevnes Kain syv ganger, da skal Lamek hevnes syv og sytti ganger.

²⁵Og Adam kenndi enn að nýju konu sinnar, og hún ól son og kallaði hann Set. ,,Því að nú hefir Guð,`` kvað hún, ,,gefið mér annað afkvæmi í stað Abels, þar eð Kain drap hann.``En Set fæddist og sonur, og nefndi hann nafn hans Enos. Þá hófu menn að ákalla nafn Drottins.

²⁵Og Adam holdt sig atter til sin hustru, og hun fødte en sønn og kalte ham Set*; for [sa hun] Gud har satt mig en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham ihjel. / {* d.e. satt i en annens sted.}

²⁶En Set fæddist og sonur, og nefndi hann nafn hans Enos. Þá hófu menn að ákalla nafn Drottins.

²⁶Og Set fikk en sønn og kalte ham Enos. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.