¹Þá svaraði Job og sagði:

¹Da tok Job til orde og sa:

²Vissulega, ég veit að það er svo, og hvernig ætti maðurinn að hafa rétt fyrir sér gagnvart Guði?

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

³Þóknist honum að deila við hann, getur hann ekki svarað einni spurningu af þúsund.

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

⁴Hann er vitur í hjarta og máttkur að afli _ hver þrjóskaðist gegn honum og sakaði eigi? _

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁵Hann sem flytur fjöll, svo að þau vita ekki af, hann sem kollvarpar þeim í reiði sinni,

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁶hann sem hrærir jörðina úr stað, svo að stoðir hennar leika á reiðiskjálfi,

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁷hann sem býður sólinni, og hún rennur ekki upp, og setur innsigli fyrir stjörnurnar,

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁸hann sem þenur út himininn aleinn, og gengur á háöldum sjávarins,

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁹hann sem skóp Vagnstirnið og Óríon, Sjöstjörnuna og forðabúr sunnanvindsins,

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

¹⁰hann sem gjörir mikla hluti og órannsakanlega og dásemdarverk, er eigi verða talin,

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹¹sjá, hann gengur fram hjá mér, en ég sé hann ekki, hann strýkst fram hjá, en ég verð hans ekki var.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹²Þegar hann þrífur til, hver vill þá aftra honum, hver vill segja við hann: ,,Hvað gjörir þú?``

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹³Guð heldur ekki aftur reiði sinni, bandamenn hafdrekans beygðu sig undir hann.

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹⁴Hversu miklu síður mundi ég þá geta svarað honum, geta valið orð mín gagnvart honum,

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁵ég sem ekki mætti svara, þótt ég hefði rétt fyrir mér, heldur verð að beiðast miskunnar af dómara mínum.

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁶Þótt ég kallaði og hann svaraði mér, þá mundi ég ekki trúa, að hann hlustaði á mig.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁷Miklu fremur mundi hann hvæsa á mig í stormviðri og margfalda sár mín án saka,

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁸aldrei leyfa mér að draga andann, heldur metta mig beiskri kvöl.

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁹Sé um kraft að ræða, er mátturinn hans, sé um rétt að ræða, hver vill þá stefna honum?

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

²⁰Þótt ég hefði rétt fyrir mér, þá mundi munnur minn sakfella mig, þótt ég væri saklaus, mundi hann koma á mig sektinni.

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²¹Saklaus er ég, ég hirði ekkert um líf mitt, ég virði að vettugi tilveru mína!

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²²Mér stendur á sama um það. Fyrir því segi ég: hann tortímir jafnt saklausum sem óguðlegum.

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²³Þegar svipan deyðir snögglega, þá gjörir hann gys að örvænting hinna saklausu.

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²⁴Jörðin er gefin í vald hinna óguðlegu, hann byrgir fyrir andlitið á dómendum hennar. Sé það ekki hann _ hver þá?

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁵Dagar mínir voru skjótari en hraðboði, liðu svo hjá, að þeir litu enga hamingju.

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁶Þeir brunuðu áfram eins og reyrbátar, eins og örn, sem steypir sér niður á æti.

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁷Ef ég segi: Ég ætla að gleyma volæði mínu, ég ætla að breyta andlitssvip mínum og vera kátur, _

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁸þá hryllir mig við öllum þjáningum mínum, því ég veit þú sýknar mig ekki.

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁹Ég á nú að vera sekur, hví skyldi ég þá vera að mæðast til ónýtis?

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

³⁰Þótt ég þvægi mér úr snjó og hreinsaði hendur mínar í lút,

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³¹þá mundir þú dýfa mér ofan í forarvilpu, svo að klæðum mínum byði við mér.

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³²Guð er ekki maður eins og ég, að ég geti svarað honum, að við getum gengið saman fyrir réttinn.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³³Enginn er sá, er úr skeri okkar í milli, er lagt geti hönd sína á okkur báða.

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³⁴Hann taki vönd sinn frá mér og láti ekki skelfing sína hræða mig,þá vil ég tala og eigi óttast hann, því að svo er mér eigi farið hið innra.

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁵þá vil ég tala og eigi óttast hann, því að svo er mér eigi farið hið innra.

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}