¹Við Babýlons fljót, þar sátum vér og grétum, er vér minntumst Síonar.

¹Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

²Á pílviðina þar hengdum vér upp gígjur vorar.

²På vidjene der hengte vi våre harper;

³Því að herleiðendur vorir heimtuðu söngljóð af oss og kúgarar vorir kæti: ,,Syngið oss Síonarkvæði!``

³for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

⁴Hvernig ættum vér að syngja Drottins ljóð í öðru landi?

⁴Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

⁵Ef ég gleymi þér, Jerúsalem, þá visni mín hægri hönd.

⁵Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.}

⁶Tunga mín loði mér við góm, ef ég man eigi til þín, ef Jerúsalem er eigi allra besta yndið mitt.

⁶Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

⁷Mun þú Edóms niðjum, Drottinn, óheilladag Jerúsalem, þegar þeir æptu: ,,Rífið, rífið allt niður til grunna!``

⁷Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

⁸Babýlonsdóttir, þú sem tortímir! Heill þeim, er geldur þér fyrir það sem þú hefir gjört oss!Heill þeim er þrífur ungbörn þín og slær þeim niður við stein.

⁸Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

⁹Heill þeim er þrífur ungbörn þín og slær þeim niður við stein.

⁹Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.