¹Hjá þér, Drottinn, leita ég hælis, lát mig aldrei verða til skammar.

¹Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme!

²Frelsa mig og bjarga mér eftir réttlæti þínu, hneig eyru þín til mín og hjálpa mér.

²Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig!

³Ver mér verndarbjarg, vígi mér til hjálpar, því að þú ert bjarg mitt og vígi.

³Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.

⁴Guð minn, bjarga mér úr hendi illgjarnra, undan valdi illvirkja og harðstjóra.

⁴Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold!

⁵Því að þú ert von mín, þú, Drottinn, ert athvarf mitt frá æsku.

⁵For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av.

⁶Við þig hefi ég stuðst frá móðurlífi, frá móðurskauti hefir þú verið skjól mitt, um þig hljómar ætíð lofsöngur minn.

⁶Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang.

⁷Ég er mörgum orðinn sem undur, en þú ert mér öruggt hæli.

⁷Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt.

⁸Munnur minn er fullur af lofstír þínum, af dýrð þinni daginn allan.

⁸Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.

⁹Útskúfa mér eigi í elli minni, yfirgef mig eigi, þá er þróttur minn þverrar.

⁹Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår!

¹⁰Því að óvinir mínir tala um mig, þeir er sitja um líf mitt, bera ráð sín saman:

¹⁰For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen

¹¹,,Guð hefir yfirgefið hann. Eltið hann og grípið hann, því að enginn bjargar.``

¹¹og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder!

¹²Guð, ver eigi fjarri mér, Guð minn, skunda til liðs við mig.

¹²Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig!

¹³Lát þá er sýna mér fjandskap farast með skömm, lát þá íklæðast háðung og svívirðing, er óska mér ógæfu.

¹³La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!

¹⁴En ég vil sífellt vona og auka enn á allan lofstír þinn.

¹⁴Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.

¹⁵Munnur minn skal segja frá réttlæti þínu, frá hjálpsemdum þínum allan daginn, því að ég veit eigi tölu á þeim.

¹⁵Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå.

¹⁶Ég vil segja frá máttarverkum Drottins, ég vil boða réttlæti þitt, það eitt.

¹⁶Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.

¹⁷Guð, þú hefir kennt mér frá æsku, og allt til þessa kunngjöri ég dásemdarverk þín.

¹⁷Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.

¹⁸Yfirgef mig eigi, ó Guð, þegar ég er gamall orðinn og grár fyrir hærum, að ég megi kunngjöra styrkleik þinn komandi kynslóð.

¹⁸Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme.

¹⁹Máttur þinn og réttlæti þitt, ó Guð, nær til himins, þú sem hefir framið stórvirki, Guð, hver er sem þú?

¹⁹Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?

²⁰Þú sem hefir látið oss horfa upp á miklar nauðir og ógæfu, þú munt láta oss lifna við að nýju og láta oss aftur stíga upp úr undirdjúpum jarðar.

²⁰Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner.

²¹Þú munt auka við tign mína og aftur veita mér huggun.

²¹Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.

²²Þá vil ég lofa trúfesti þína með hörpuleik, Guð minn, leika á gígju fyrir þér, þú Hinn heilagi í Ísrael.

²²Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige!

²³Varir mínar skulu fagna, er ég leik fyrir þér, og sál mín er þú hefir leyst.Þá skal og tunga mín tala um réttlæti þitt liðlangan daginn, því að þeir urðu til skammar, já hlutu kinnroða, er óskuðu mér ógæfu.

²³Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst.

²⁴Þá skal og tunga mín tala um réttlæti þitt liðlangan daginn, því að þeir urðu til skammar, já hlutu kinnroða, er óskuðu mér ógæfu.

²⁴Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.