¹Asafs-maskíl. Hlýð þú, lýður minn, á kenning mína, hneigið eyrun að orðum munns míns.

¹En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

²Ég vil opna munn minn með orðskviði, mæla fram gátur frá fornum tíðum.

²Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

³Það sem vér höfum heyrt og skilið og feður vorir sögðu oss,

³Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

⁴það viljum vér eigi dylja fyrir niðjum þeirra, er vér segjum seinni kynslóð frá lofstír Drottins og mætti hans og dásemdarverkum og þeim undrum er hann gjörði.

⁴det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

⁵Hann setti reglu í Jakob og skipaði lögmál í Ísrael, sem hann bauð feðrum vorum að kunngjöra sonum þeirra,

⁵Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

⁶til þess að seinni kynslóð mætti skilja það og synir þeir er fæðast mundu, mættu ganga fram og segja sonum sínum frá því,

⁶forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

⁷og setja traust sitt á Guð og eigi gleyma stórvirkjum Guðs, heldur varðveita boðorð hans,

⁷og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

⁸og eigi verða sem feður þeirra, þrjósk og ódæl kynslóð, kynslóð með óstöðugu hjarta og anda sem var Guði ótrúr.

⁸og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

⁹Niðjar Efraíms, herbúnir bogmenn, sneru við á orustudeginum.

⁹Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

¹⁰Þeir héldu eigi sáttmála Guðs og færðust undan að fylgja lögmáli hans.

¹⁰De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

¹¹Þeir gleymdu stórvirkjum hans og dásemdum hans, er hann hafði látið þá horfa á.

¹¹og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

¹²Í augsýn feðra þeirra hafði hann framið furðuverk í Egyptalandi og Sóanhéraði.

¹²For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}

¹³Hann klauf hafið og lét þá fara yfir og lét vatnið standa sem vegg.

¹³Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

¹⁴Hann leiddi þá með skýinu um daga og alla nóttina með eldskini.

¹⁴Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

¹⁵Hann klauf björg í eyðimörkinni og gaf þeim gnóttir að drekka eins og úr stórvötnum,

¹⁵Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

¹⁶hann lét læki spretta upp úr klettinum og vatnið streyma niður sem fljót.

¹⁶Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

¹⁷Þó héldu þeir áfram að syndga í gegn honum, að rísa í gegn Hinum hæsta í eyðimörkinni.

¹⁷Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

¹⁸Þeir freistuðu Guðs í hjörtum sínum, er þeir kröfðust matar þess er þeir girntust

¹⁸Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

¹⁹og töluðu gegn Guði og sögðu: ,,Skyldi Guð geta búið borð í eyðimörkinni?

¹⁹Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

²⁰Víst sló hann á klettinn, svo að vatnið vall upp og lækir streymdu, en skyldi hann líka geta gefið brauð eða veitt lýð sínum kjöt?``

²⁰Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

²¹Fyrir því reiddist Drottinn, er hann heyrði þetta, eldur bálaði upp gegn Jakob og reiði steig upp gegn Ísrael,

²¹Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

²²af því að þeir trúðu eigi á Guð né treystu hjálp hans.

²²fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

²³Og hann bauð skýjunum að ofan og opnaði hurðir himinsins,

²³Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

²⁴lét manna rigna yfir þá til matar og gaf þeim himnakorn;

²⁴Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

²⁵englabrauð fengu menn að eta, fæði sendi hann þeim til saðningar.

²⁵Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}

²⁶Hann lét austanvindinn taka sig upp í himninum og leiddi sunnanvindinn að með mætti sínum.

²⁶Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

²⁷Hann lét kjöti rigna yfir þá sem dufti og vængjuðum fuglum sem sjávarsandi,

²⁷Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

²⁸og hann lét þá falla niður í búðir sínar, umhverfis bústað sinn.

²⁸og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

²⁹Átu þeir og urðu vel saddir, og græðgi þeirra sefaði hann.

²⁹Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

³⁰En meðan þeir voru eigi horfnir frá græðgi sinni, meðan fæðan enn var í munni þeirra,

³⁰De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

³¹þá steig reiði Guðs upp í gegn þeim. Hann deyddi hina gildustu meðal þeirra og lagði að velli æskumenn Ísraels.

³¹da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

³²Þrátt fyrir allt þetta héldu þeir áfram að syndga og trúðu eigi á dásemdarverk hans.

³²Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

³³Þá lét hann daga þeirra hverfa í hégóma og ár þeirra enda í skelfingu.

³³Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

³⁴Þegar hann deyddi þá, leituðu þeir hans, sneru sér og spurðu eftir Guði

³⁴Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

³⁵og minntust þess, að Guð var klettur þeirra og Guð hinn hæsti frelsari þeirra.

³⁵og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

³⁶Þeir beittu við hann fagurgala með munni sínum og lugu að honum með tungum sínum.

³⁶Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

³⁷En hjarta þeirra var eigi stöðugt gagnvart honum, og þeir voru eigi trúir sáttmála hans.

³⁷Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

³⁸En hann er miskunnsamur, hann fyrirgefur misgjörðir og tortímir eigi, hann stillir reiði sína hvað eftir annað og hleypir eigi fram allri bræði sinni.

³⁸Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

³⁹Hann minntist þess, að þeir voru hold, andgustur, sem líður burt og snýr eigi aftur.

³⁹Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

⁴⁰Hversu oft þrjóskuðust þeir við hann í eyðimörkinni, hryggðu hann á öræfunum.

⁴⁰Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

⁴¹Og aftur freistuðu þeir Guðs og móðguðu Hinn heilaga í Ísrael.

⁴¹Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

⁴²Þeir minntust eigi handar hans, eður dags þess, er hann frelsaði þá frá fjandmönnum þeirra,

⁴²De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

⁴³hann sem gjörði tákn sín í Egyptalandi og undur sín í Sóanhéraði.

⁴³han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

⁴⁴Hann breytti ám þeirra í blóð og lækjum þeirra, svo að þeir fengu eigi drukkið.

⁴⁴Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

⁴⁵Hann sendi flugur meðal þeirra, er bitu þá, og froska, er eyddu þeim.

⁴⁵Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

⁴⁶Hann gaf engisprettunum afurðir þeirra og jarðvörgunum uppskeru þeirra.

⁴⁶Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}

⁴⁷Hann eyddi vínvið þeirra með haglhríð og mórberjatré þeirra með frosti.

⁴⁷Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

⁴⁸Hann ofurseldi haglhríðinni fénað þeirra og eldingunni hjarðir þeirra.

⁴⁸Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

⁴⁹Hann sendi heiftarreiði sína í gegn þeim, æði, bræði og nauðir, sveitir af sendiboðum ógæfunnar.

⁴⁹Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

⁵⁰Hann ruddi braut reiði sinni, þyrmdi eigi sálum þeirra við dauðanum og ofurseldi drepsóttinni líf þeirra.

⁵⁰Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

⁵¹Hann laust alla frumburði í Egyptalandi, frumgróða styrkleikans í tjöldum Kams.

⁵¹Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

⁵²Hann lét lýð sinn leggja af stað sem sauði og leiddi þá eins og hjörð í eyðimörkinni.

⁵²Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

⁵³Hann leiddi þá öruggt, svo að þeir óttuðust eigi, en óvini þeirra huldi hafið.

⁵³Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

⁵⁴Hann fór með þá til síns helga héraðs, til fjalllendis þess, er hægri hönd hans hafði aflað.

⁵⁴Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

⁵⁵Hann stökkti þjóðum undan þeim, skipti þeim niður eins og erfðahlut og lét kynkvíslir Ísraels setjast að í tjöldum þeirra.

⁵⁵Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

⁵⁶En þeir freistuðu í þrjósku sinni Guðs hins hæsta og gættu eigi vitnisburða hans.

⁵⁶Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

⁵⁷Þeir viku af leið, rufu trúnað sinn, eins og feður þeirra, brugðust eins og svikull bogi.

⁵⁷De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

⁵⁸Þeir egndu hann til reiði með fórnarhæðum sínum, vöktu vandlæti hans með skurðgoðum sínum.

⁵⁸Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

⁵⁹Guð heyrði það og reiddist og fékk mikla óbeit á Ísrael.

⁵⁹Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

⁶⁰Hann hafnaði bústaðnum í Síló, tjaldi því, er hann hafði reist meðal mannanna,

⁶⁰Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

⁶¹hann ofurseldi hernáminu vegsemd sína og fjandmannshendi prýði sína.

⁶¹Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

⁶²Hann seldi lýð sinn undir sverðseggjar og reiddist arfleifð sinni.

⁶²Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

⁶³Æskumönnum hans eyddi eldurinn og meyjar hans misstu brúðsöngs síns.

⁶³Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

⁶⁴Prestar hans féllu fyrir sverðseggjum, og ekkjur hans fengu engan líksöng flutt.

⁶⁴Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}

⁶⁵Þá vaknaði Drottinn eins og af svefni, eins og hetja, sem hefir látið sigrast af víni.

⁶⁵Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

⁶⁶Hann barði fjandmenn sína á bakhlutina, lét þá sæta eilífri háðung.

⁶⁶Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

⁶⁷Samt hafnaði hann tjaldi Jósefs og útvaldi eigi kynkvísl Efraíms,

⁶⁷Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

⁶⁸heldur útvaldi hann Júda kynkvísl, Síonfjall, sem hann elskar.

⁶⁸men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

⁶⁹Hann reisti helgidóm sinn sem himinhæðir, grundvallaði hann að eilífu eins og jörðina.

⁶⁹Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

⁷⁰Hann útvaldi þjón sinn Davíð og tók hann frá fjárbyrgjunum.

⁷⁰Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

⁷¹Hann sótti hann frá lambánum til þess að vera hirðir fyrir Jakob, lýð sinn, og fyrir Ísrael, arfleifð sína.Og Davíð var hirðir fyrir þá af heilum hug og leiddi þá með hygginni hendi.

⁷¹fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

⁷²Og Davíð var hirðir fyrir þá af heilum hug og leiddi þá með hygginni hendi.

⁷²Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.