2Țwaɣeḍsen meṛṛa di tagut-nni akk-d lebḥeṛ mi ddan d Sidna Musa,
1For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennem havet
3ččan meṛṛa seg yiwen lqut n Sidi Ṛebbi,
2og blev alle døpt til Moses i skyen og i havet,
4swan meṛṛa si lɛinseṛ n Sidi Ṛebbi i d-iteffɣen seg wezṛu iteddun yid-sen ; azṛu-agi, d Lmasiḥ.
3og de åt alle den samme åndelige mat
5Ɣas akken, aṭas seg-sen ur neɛǧib ara i Sidi Ṛebbi ; daymi i ten-tesseɣli lmut yiwen yiwen mi teddun deg unezṛuf.
4og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus;
6Ayen akken yedṛan yid-sen yeqqim-ed d lemtel i nukni, iwakken ur neṭṭamaɛ ara ayen n diri am akken i t-ṭṭamaɛen nutni.
5allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; for de blev slått ned i ørkenen.
7Ur țțilit ara am wid iɛebbden ssadaț akken xeddmen kra seg-sen, axaṭer am akken yura di tira iqedsen : Yeqqim wegdud ad yečč ad isew, mi gfukk yekker ad yezhu, ad yecḍeḥ.
6Men disse ting skjedde som forbilleder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det.
8Ur ilaq ara daɣen a nxeddem leɛṛuṛ akken xeddmen kra seg-sen ; daymi deg yiwen n wass, lmut tečča tlata uɛecrin alef deg-sen.
7Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom nogen av dem, som skrevet er: Folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke!
9Ur ilaq ara a njeṛṛeb Sidi Ṛebbi akken i xedmen kra seg-sen, dɣa qqsen-ten izerman mmuten.
8La oss heller ikke drive hor, likesom nogen av dem drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen!
10Ur ilaq ara daɣen aț-țesmermugem ɣef wiyaḍ akken i smermugen kra deg-sen armi i ten-issenger lmelk n lmut.
9La oss heller ikke friste Kristus, likesom nogen av dem fristet ham og blev ødelagt av slanger!
11Timsalin-agi akk i sen-yedṛan, qqiment-ed d lemtel, uran-tent di tektabin, iwakken a nelmed nukni ițɛicin di taggara n lweqt.
10Knurr heller ikke, likesom nogen av dem knurret og blev ødelagt av ødeleggeren!
12Ihi win iḥesben iman-is ibedd, ad iɛass iman-is ur iɣelli ara !
11Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.
13Ayen akk s wayes i tețwajeṛbem, d ayen iwumi yezmer wemdan. Sidi Ṛebbi d bab n lḥeqq, ur yețɛemmid ara aț-țenɛețțabem sennig n tezmert nwen ; lameɛna m'ara tețwajeṛbem, a wen-d-yefk tazmert s wayes ara tṣebṛem d wamek ara teffɣem si tegniț n leɛtab.
12Derfor, den som tykkes sig å stå, han se til at han ikke faller!
14A wid eɛzizen fell-i, xḍut i weɛbad n ssadaț.
13Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.
15Țmeslayeɣ awen-d am akken țmeslayen i wid ifehmen ; meyyzet kunwi s yiman nwen ɣef wayen i d-qqaṛeɣ.
14Derfor, mine elskede, fly fra avgudsdyrkelsen!
16Taqbuct n lbaṛaka i ɣef nețḥemmid Sidi Ṛebbi, eɛni ur aɣ-tecrik ara d idammen n Lmasiḥ ? Neɣ aɣṛum i nbeṭṭu, ur aɣ-yecrik ara d lǧețța n Lmasiḥ ?
15Jeg taler til eder som til forstandige; døm selv det jeg sier!
17Imi yiwen n weɣṛum kan i gellan, ula d nukni nuɣal d yiwet n lǧețța ɣas akken deg waṭas yid-nneɣ i nella, axaṭer ntețț meṛṛa seg yiwen n weɣṛum.
16Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfund med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfund med Kristi legeme?
18Walit at Isṛail : wid itețțen seg weksum n iseflawen s weɛbad-nsen, eɛni ur criken ara d wemkan-nni anda i zellun iseflawen ?
17Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød.
19Eɛni bɣiɣ a d-iniɣ belli asfel nni i zellun i ssadaț neɣ ssadaț-nni i țɛebbiden, sɛan lqima ? Xaṭi !
18Se til Israel efter kjødet: Har ikke de som eter offerne, samfund med alteret?
20Meɛna ayen akka i zellun, zellun-t i leǧnun mačči i Ṛebbi ; nekk ur bɣiɣ ara aț-țcerkem akk-d leǧnun.
19Hvad mener jeg altså? at det er noget avguds-offer til? eller at det er nogen avgud til?
21Ur tezmirem ara aț-țeswem si teqbuct n Sidi Ṛebbi ma yella tețțessem si țeqbuct n leǧnun ; ur tezmirem ara daɣen aț-țeččem seg weɣṛum n Sidi Ṛebbi ma yella tețțețțem seg weɣṛum n leǧnun.
20Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med de onde ånder.
22Eɛni nebɣa a nejreḥ ul n Sidi Ṛebbi a d-neskker tismin-is ? Tɣilem tazmert-nneɣ teɣleb tazmert-is ?
21I kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk; I kan ikke ha del I Herrens bord og i onde ånders bord.
23Llan wid i d-iqqaṛen : kullec d leḥlal fell-aɣ ; ț-țideț, lameɛna ur aɣ-yenfiɛ ara kullec. Kullec yețțusemmeḥ-aɣ a t-nexdem, meɛna mačči d kullec i ɣ-yesnernayen di liman.
22Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? vi er vel ikke sterkere enn han?
24Ur țnadit ara ɣef nnfeɛ-nwen kan kunwi, meɛna nadit ɣef nnfeɛ n wiyaḍ.
23Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt opbygger.
25Tzemrem aț-țeččem kra n wayen i gețnuzun di ssuq mbla asteqsi, mbla ma tḥebbṛem,
24Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!
26axaṭer ddunit d wayen akk yellan deg-s d ayla n Sidi Ṛebbi.
25Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det;
27Ma yeɛṛeḍ-ikkun walebɛad ur numin ara s Lmasiḥ, ma tṛuḥem, ččet s neyya mbla asteqsi seg wayen akk ara wen-d-issers.
26for jorden og alt det som fyller den, hører Herren til.
28Lameɛna ma yella win i wen-d yennan : ayagi yețțunefk d asfel i ssadaț, ur tețțet ara imi i kkun-id ixebbeṛ iwakken ad yethedden wul nwen.
27Og dersom nogen av de vantro ber eder til gjest, og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes frem for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det.
29Mačči ɣef neyya-nwen i d-nniɣ akka, lameɛna ɣef neyya n win i kkun-iɛerḍen. Ihi, acimi ara ǧǧeɣ wayeḍ ad idebbeṛ deg ixemmimen-iw ?
28Men dersom nogen sier til eder: Dette er avguds-offer, da la være å ete det, for hans skyld som sa eder det, og for samvittighetens skyld!
30Ma yella ḥemdeɣ Sidi Ṛebbi ɣef wayen i tețțeɣ, acimi ara ǧǧeɣ iman-iw ad wwten deg-i ɣef lqut i ɣef ḥemdeɣ Sidi Ṛebbi ?
29Jeg mener ikke ens egen samvittighet, men næstens. For hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet?
31Ama teččam neɣ teswam, neɣ kra n wayen ara txedmem, xedmet-eț i tmanegt n Sidi Ṛebbi.
30Dersom jeg nyter det med takk, hvorfor skal jeg da spottes for det som jeg takker for?
32Ur țțilit ara d sebba n uɣelluy ama i wat Isṛail, ama i iyunaniyen, ama i tejmaɛt n Sidi Ṛebbi,
31Enten I altså eter eller drikker, eller hvad I gjør, så gjør alt til Guds ære!
33am akken xeddmeɣ nekk, țnadiɣ a wen-ɛeǧbeɣ meṛṛa di kullec, ur țqellibeɣ ara ɣef nnfeɛ-inu, meɛna țqellibeɣ ɣef nnfeɛ n umur ameqqran deg-wen iwakken ad țwaselken.
32Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet,
33likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.