1Ass n lḥedd ṣṣbeḥ zik, tilawin nni ṛuḥent ɣer uẓekka, wwint yid-sent leɛṭeṛ i d-heggant.
1Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven, og hadde med sig de velluktende urter som de hadde tilberedt.
2Ufant azṛu-nni iqeflen aẓekka, yegrareb akkin.
2Men de fant stenen veltet fra graven,
3Mi kecment ɣer daxel, ur ufint ara lǧețța n Sidna Ɛisa ;
3og da de gikk inn i den, fant de ikke den Herre Jesu legeme.
4qqiment wehment. Atnaya ḍehṛen-asent-id sin yergazen s llebsa yețfeǧǧiǧen.
4Og det skjedde mens de stod rådville ved dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klædebon;
5Ikcem itent lxuf, brant i wallen nsent ɣer lqaɛa ; irgazen-nni nnan-asent : Acuɣeṛ tețqellibemt deg uẓekka win yeddren ?
5og da de blev forferdet og bøide sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blandt de døde?
6Ulac-it dagi, yeḥya-d si ger lmegtin. Ur tecfimt ara ɣef wayen i wen-d-yenna di tmurt n Jlili ?
6Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa
7« Ilaq Mmi-s n bunadem ad ițwasellem ger ifassen n yemcumen, ad ițusemmeṛ ɣef wumidag, ass wis tlata a d-iḥyu si ger lmegtin. »
7at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag!
8Dɣa mmektant-ed imeslayen n Sidna Ɛisa.
8Da kom de hans ord i hu.
9Fɣent seg uẓekka iwakken ad ssiwḍent lexbaṛ ɣef wayen yedṛan, i ḥdac-nni yinelmaden d wid yellan yid-sen.
9Og de vendte tilbake fra graven, og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.
10Llant gar-asent Meryem-nni tamagdalit, Yunna, Meryem yemma-s n Yeɛqub akk-d tidak nniḍen yeddan yid-sent ; ḥkant kullec i inelmaden.
10Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene,
11Lameɛna ayen i sen-ḥkant iban asen-d am tmacahuț, ur tent-uminen ara.
11og deres ord syntes dem å være løs tale, og de trodde dem ikke.
12Dɣa Buṭrus yekker yuzzel ɣer uẓekka. Mi gewweḍ, imuqel ɣer daxel, iwala anagar lekfen di lqaɛa. Yuɣal syenna, iwhem deg wayen yedṛan.
12Men Peter stod op og løp til graven, og da han bøide sig ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret sig over det som var skjedd.
13Ass-nni, sin inelmaden teddun ɣer yiwet n taddart isem-is Amawes, taddart-agi tebɛed ɣef temdint n Lquds azal n snat sswayeɛ n tikli.
13Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus,
14?eddun țmeslayen wway gar-asen ɣef wayen akk yedṛan.
14og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt.
15Akken llan țmeslayen, Sidna Ɛisa iqeṛṛeb ɣuṛ-sen, yedda yid-sen.
15Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og vandret sammen med dem;
16Lameɛna nutni ur t-eɛqilen ara.
16men deres øine blev holdt igjen, så de ikke kjente ham.
17Yenna-yasen : ?ef wacu i tețmeslayem akka deg webrid ? D acu i d yesseɣlin fell-awen leḥzen ?
17Han sa til dem: Hvad er dette for tale som I fører med hverandre på veien? Og de stod stille med sorgfullt åsyn.
18Yiwen deg-sen, isem-is Klufas, yenna-yas : Eɛni anagar kečč ur neẓri ara ayen yedṛan ussan-agi di temdint n Lquds ?
18Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager?
19Nețța yenna-yasen : D acu yedṛan akka ? Rran-as : Ayen yedṛan d Ɛisa anaṣari nnbi-nni, yesɛan tazmert tameqqrant deg wayen ixeddem d wayen i d-iqqaṛ zdat Ṛebbi akk-d yemdanen.
19Han sa til dem: Hvad da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket,
20Lmuqedmin imeqqranen d lḥekkam-nneɣ sellmen-t ɣer ifassen n iṛumaniyen, ḥekmen fell-as s lmut, semmṛen-t ɣef wumidag.
20og hvorledes våre yppersteprester og rådsherrer har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham.
21Nukni neḍmeɛ d nețța ara isellken wat Isṛail ; ass-agi d ass wis tlata segmi yedṛa wannect-a.
21Men vi håpet at han var den som skulde forløse Israel. Og dog - med alt dette er det idag den tredje dag siden dette skjedde.
22?-țideț, kra si tilawin-nneɣ swehment-aɣ ! Mi ṛuḥent ṣṣbeḥ zik ɣer uẓekka
22Men så har og nogen av våre kvinner forferdet oss; de kom tidlig imorges til graven,
23ur ufint ara lǧețța-s. Uɣalent-ed nnant-aɣ-ed belli ḍehṛen asent-ed snat n lmalayekkat i sent id-yennan « atan yedder. »
23og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever;
24Kra seg-neɣ ṛuḥen ɣer uẓekka ufan kullec akken i t-id-nnant tilawin nni ; lameɛna nețța ur t-ẓrin ara.
24og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke.
25Dɣa Sidna Ɛisa yenna-yasen : A wid iɣeflen ! Acimi tețɛeṭṭilem aț-țamnem s wayen i d-nnan lenbiya ?
25Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt!
26Eɛni ur ilaq ara ad yenɛețțab Lmasiḥ akka uqbel ad yekcem di tmanegt-is ?
26Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?
27Dɣa yessefhem-asen ayen meṛṛa yuran fell-as di tira iqedsen ; yebda-d si tektabin n Sidna Musa, armi ț-țid n lenbiya meṛṛa.
27Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.
28Mi qṛib ad awḍen ɣer taddart i ɣer teddun, Sidna Ɛisa yerra iman-is am akken yebɣa ad ikemmel abrid-is.
28Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre.
29Lameɛna nutni ḥellelen-t nnan-as : Qqim yid-nneɣ, atan ț-țameddit, qṛib a d-yeɣli yiḍ. Sidna Ɛisa ikcem ad yeqqim yid-sen.
29Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem.
30Mi qqimen ɣer imensi, yeddem ed aɣṛum, yeḥmed Ṛebbi, yebḍa-t, ifṛeq-asen-t.
30Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem;
31Dɣa ldint-ed wallen nsen, ɛeqlen-t, imiren kan yețwaṛfeɛ gar-asen.
31da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem.
32Bdan qqaṛen wway gar-asen : Ur nḥuss ara i kra iṛeqqen deg wulawen-nneɣ mi ɣ-d-iheddeṛ deg ubrid yerna yessefham-aɣ-d ayen yellan di tira iqedsen ?
32Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og oplot skriftene for oss?
33Imiren kan, kkren-d uɣalen ɣer temdint n Lquds. Ufan ḥdac-nni inelmaden akk-d imdukkal-nsen nnejmaɛen.
33Og de stod op i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa:
34Nnan-asen-d : ?-țideț Sidna Ɛisa iḥya-d, yesban ed iman-is i Semɛun.
34Herren er sannelig opstanden, og er sett av Simon!
35Nutni daɣen bdan ḥekkun-asen ayen yedṛan yid-sen deg webrid d wamek i t-ɛeqlen mi sen-ifṛeq aɣṛum.
35Og de fortalte hvad som var skjedd på veien, og hvorledes han blev kjent av dem da han brøt brødet.
36Mazal-iten țmeslayen, Sidna Ɛisa s yiman-is ibedd-ed gar-asen. Yenna yasen : Sslam fell-awen.
36Mens de talte om dette, stod han selv midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder!
37Ikcem-iten akk lxuf, ɣilen d lexyal i d-ibedden ɣuṛ-sen.
37Men de blev forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd.
38Nețța yenna-yasen : Acuɣeṛ i tuggadem ? D acu-t ccekk-agi deg ulawen-nwen ?
38Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor opstiger tvilende tanker i eders hjerte?
39Walit ifassen-iw akk-d iḍaṛṛen iw, d nekk s yiman-iw ! Nnalet-iyi-d, walit ! Lexyal ur yesɛi aksum ur yesɛi iɣsan, akken tețwalim sɛiɣ-ten !
39Se mine hender og mine føtter, og se at det er mig selv! Kjenn på mig og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har.
40Mi sen-yenna ayagi, yesken-asen ifassen-is d iḍaṛṛen-is.
40Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter.
41Wehmen, ččuṛen wulawen-nsen d lfeṛḥ armi ur zmiren ara ad amnen ayen țwalin, dɣa yenna-yasen : Yella dagi wayen ara ččeɣ ?
41Men da de ennu ikke trodde for glede, og undret sig, sa han til dem: Har I her noget å ete?
42Fkan-as-d aftat n lḥut ikenfen.
42Da gav de ham et stykke av en stekt fisk og noget av en honningkake,
43Iddem-it-id, yečča-t zdat-sen.
43og han tok det og åt for deres øine.
44Yenna yasen : Atah wayen i wen-d-nniɣ mi lliɣ yid-wen : « ilaq ad yedṛu wayen akk yuran fell-i di ccariɛa n Musa, d lenbiya akk-d ?abur ».
44Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig.
45Dɣa yeldi-yasen leɛqel iwakken ad fehmen tira iqedsen,
45Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene.
46yenna yasen : Atah wayen yuran tira iqedsen: « ilaq Lmasiḥ ad yeɛteb, a d-iḥyu ass wis tlata si ger lmegtin,
46Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag,
47țțuba d leɛfu n ddnubat ad țwabeccṛen s yisem-is i leǧnas meṛṛa, a d-bdun si temdint n Lquds ».
47og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.
48Aql-ikkun d inigan-iw.
48I er vidner om dette.
49Atan a d-ceggɛeɣ fell-awen wayen i wen yewɛed Baba Ṛebbi. Qqimet di temdint-agi alamma ters-ed fell-awen tezmert n Ṛebbi ara d-yasen seg igenni.
49Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt; men I skal bli i byen inntil I blir iklædd kraft fra det høie.
50Sidna Ɛisa yewwi inelmaden-is armi d leǧwahi n taddart n Bitani. Yerfed ifassen-is, iburek-iten.
50Og han førte dem ut imot Betania, og han løftet op sine hender og velsignet dem;
51Di teswiɛt-nni yemfaṛaq yid-sen, yețwarfed ɣer igenni,
51og det skjedde da han velsignet dem, at han skiltes fra dem og blev optatt til himmelen.
52ma d nutni ɣlin ɣef tgecrar, țḥemmiden-t ; imiren uɣalen ɣer temdint n Lquds s lfeṛḥ.
52Og de tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede,
53Yal ass țțilin deg wufrag n lǧameɛ iqedsen, țḥemmiden Sidi Ṛebbi.
53Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.