1Ifariziyen d kra lɛulama n ccariɛa i d-yusan si temdint n Lquds, nnejmaɛen-d ɣer Sidna Ɛisa.
1Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.
2Walan kra seg inelmaden-is tețțen aɣṛum mbla ma ssarden ifassen-nsen, akken tella di lɛadda-nsen.
2Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;
3Axaṭer ifariziyen akk-d wat Isṛail ur tețțen ara uqbel ad ssirden ifassen-nsen, imi ṭṭfen di lɛadda n lejdud-nsen.
3fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,
4M'ara d-uɣalen si ssuq, ur tețțen ara alamma uɣen luḍu. ?ṭfen daɣen deg waṭas n lɛaddat nniḍen : tarda n yeqbac, n tbuqalin, akk-d lḥilat meṛṛa n nnḥas.
4og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.
5Ifariziyen d lɛulama steqsan-t, nnan-as : Acuɣer inelmaden-ik ur ṭṭifen ara di lɛaddat i ɣ-d-ǧǧan lejdud nneɣ, atan tețțen s ifassen yumsen ?
5Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?
6Yerra-yasen : Ay at sin wudmawen ! Fell-awen i d-yura nnbi Iceɛya mi d-yenna : Lǧil-agi țɛebbiden-iyi s yimi-nsen kan, lameɛna deg ulawen-nsen beɛden fell-i aṭas.
6Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;
7 Aɛebbed-agi i yi-țɛebbiden ur yesɛi ara lqima, imi ayen sselmaden mačči s ɣuṛ-i i d-yekka meɛna d lɛaddat n yemdanen kan.
7men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.
8Tețțaǧǧam lumuṛat i d-yefka Sidi Ṛebbi akken aț-țtebɛem leɛwayed n yemdanen .
8I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.
9Sidna Ɛisa yenna daɣen : Tețțarram di ṭṭerf lumuṛ n Ṛebbi, iwakken aț-țeṭṭfem di leɛwayed-nwen.
9Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.
10Axaṭer Musa yenna-d qadeṛ baba-k d yemma-k. Yenna-d daɣen : Win ara ineɛlen baba-s d yemma-s, ad ițwaḥkem fell-as s lmut.
10For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;
11Ma d kunwi tesselmadem belli yezmer yiwen ad yini i baba-s neɣ i yemma-s : « Ayen s wacu ilaq a kkun-refdeɣ, fkiɣ-t d lqeṛban, ( yeɛni d lweɛda i Ṛebbi ). »
11men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,
12S wakka tserrḥem-as ur yețɛawan ara imawlan-is.
12så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,
13Atah wamek i tețbeddilem awal n Ṛebbi s lɛaddat-nwen yerna aṭas n temsalin nniḍen i txeddmem am tigi.
13og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.
14Yessawel daɣen i lɣaci yenna yasen : Smeḥset-iyi-d akk, tfehmem :
14Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!
15Mačči d ayen ikečmen ɣer daxel n wemdan ara t-yesneǧsen, meɛna d ayen i d-ițeffɣen seg ul-is.
15Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
16Ma tesɛam imeẓẓuɣen isellen, slet-ed !
16Om nogen har ører å høre med, han høre!
17Mi geǧǧa lɣaci-nni, yekcem ɣer yiwen wexxam, inelmaden-is ssutren as a sen-d-issefhem lemtel nni.
17Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.
18Yenna-yasen : Eɛni ula d kunwi ur tefhimem ara ayen bɣiɣ a wen-t-id-iniɣ ? Ur teẓrim ara belli mačči d ayen i gkeččmen ɣer daxel n wemdan i t-yessenǧasen ?
18Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?
19Axaṭer ayagi ur ikeččem ara ɣer wul-is, meɛna ɣer uɛebbuḍ-is, dɣa ad ițwadeggeṛ ɣer beṛṛa. S wakka, i gesseḥlel Sidna Ɛisa yal lqut.
19Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.
20Yerna yenna : D ayen i d-ițeffɣen seg wemdan i t-yessenǧasen.
20Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
21Axaṭer si zdaxel n wul-is i d-țeffɣen yir ixemmimen : asefsed, tukerḍa, timegṛaḍ,
21For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,
22zzna, yir ccehwat, cceṛ, tiḥila, lexdeɛ, tismin, lekfeṛ, zzux, d wayen akk yellan d lehbala.
22hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.
23Ayagi akk ițeffeɣ-ed seg ul n wemdan yessenǧas-it.
23Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.
24Sidna Ɛisa iṛuḥ syenna ɣer leǧwahi n temdint n ?ur. Yekcem ɣer yiwen wexxam. Ur yebɣi ara a t-ẓren medden anda yella, lameɛna ur yezmir ara ad iffer fell-asen.
24Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;
25?-țideț, akken kan yewweḍ, ațaya yiwet n tmeṭṭut yesɛan yelli-s izdeɣ-iț uṛuḥani ; tesla s Sidna Ɛisa dɣa tusa-d teɣli ɣer idaṛṛen-is.
25men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.
26Tameṭṭut-agi ț-țagrikit, tusa-d si leǧwahi yellan ger tmurt n Surya d Finisya. Tessuter-as ad issufeɣ aṛuḥani izedɣen yelli-s.
26Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.
27Sidna Ɛisa yenna-yas : Eǧǧ uqbel arrac n wexxam ad ṛwun, axaṭer ur ilaq ara a nḍeggeṛ aɣṛum n warrac i yeqjan imecṭaḥ.
27Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.
28Terra-yas : Ih a Sidi, meɛna iqjan imecṭaḥ ddaw ṭṭabla, tețțen tifețțitin iɣellin i warrac.
28Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.
29Imiren yenna-yas : ?ef wawal-agi i d-tenniḍ, ṛuḥ, yelli-m yeffeɣ-iț uṛuḥani.
29Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.
30Mi tewweḍ ɣer wexxam-is, tufa yelli-s teḍleq ɣef wussu, yeffeɣ-iț uṛuḥani.
30Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.
31Sidna Ɛisa iṛuḥ si lǧiha n temdint n ?ur, iɛedda-d ɣef temdint n Sidun, yezger tamurt n ɛecṛa-nni n temdinin i deg llant ɛecṛa temdinin-nni, yewweḍ ɣer lebḥeṛ n Jlili.
31Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.
32Wwin-as-d yiwen wergaz d aɛeẓẓug, d ameqmaq ; ḥellelen-t iwakken ad issers afus-is fell-as.
32Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.
33Sidna Ɛisa yewwi-t yid-es, issebɛed-it ɣef lɣaci ; mi gessekcem iḍuḍan-is deg imeẓẓuɣen n wergaz nni, idhen iḍuḍan-is s imetman, yennul-as iles-is yis-sen,
33Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,
34dɣa yerfed allen-is ɣer igenni, yerra-d nnehta yenna : Effataḥ ! (Yeɛni : eldi )
34og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!
35Imiren kan, imeẓẓuɣen-is ldin, iles-is iserreḥ, yebda yețmeslay akken ilaq.
35Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.
36Sidna Ɛisa iweṣṣa-ten ur țɛawaden i yiwen ayagi ; meɛna simmal yețweṣṣi deg-sen, simmal nutni țberriḥen lexbaṛ.
36Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.
37Lɣaci wehmen, tɛeǧǧben deg wayen ixeddem, qqaṛen-as : Ayen ixeddem akk igerrez ; yețțarra-d ula ț-țimesliwt i iɛeẓẓugen yessenṭaq-ed ula d igugamen !
37Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.