1Lix Dina aßan lix rabin laj Jacob riqßuin lix Lea. Lix Dina cô chirulaßaninquileb li xkaßal saß li tenamit re nak tixnauheb ru.
1Dina, Jakobs datter med Lea, gikk engang ut for å se på landets døtre.
2Laj Hamor, aj heveo, aßan li acuabej re li tenamit aßan. Li ralal laj Hamor, aßan laj Siquem. Nak laj Siquem quiril lix Dina, quixchap ut quixpuersi ru re nak tâcuânk riqßuin.
2Og Sikem, som var sønn av hevitten Hemor, høvdingen i landet, så henne; og han tok henne og lå hos henne og krenket henne.
3Riqßuin li cßaßru quixbânu laj Siquem, cßajoß nak cô xchßôl chirix lix Dina, lix rabin laj Jacob. Ut qui-oc chixkßunbesinquil.
3Men hans hjerte hang ved Dina, Jakobs datter, og han elsket piken og talte kjærlig til henne.
4Laj Siquem quiâtinac riqßuin laj Hamor lix yucuaß ut quixye re, —Bânu usilal cue, tzßâma chokß cuixakil li xkaßal aßan. Lâin tincuaj sumlâc riqßuin, chan re.
4Så sa Sikem til Hemor, sin far: La mig få denne pike til hustru!
5Laj Jacob quirabi resil nak quichapeß lix rabin xban laj Siquem. Ut aßan mâcßaß quixye. Toj quiroybeni nak queßsukßi chak eb li ralal li cuanqueb chak chi iloc quetômk saß cßalebâl.
5Og Jakob fikk høre at han hadde vanæret Dina, hans datter; men hans sønner var med buskapen ute på marken, og Jakob tidde med det til de kom hjem.
6Toj mâjiß nequeßcuulac nak laj Hamor, xyucuaß laj Siquem, cô chi âtinac riqßuin laj Jacob.
6Men Hemor, Sikems far, gikk ut til Jakob for å tale med ham.
7Nak eb li ralal laj Jacob queßrabi resil li cßaßru quicßulman, queßsukßi chak saß junpât. Eb aßan queßrahoß saß xchßôl ut queßchal ajcuiß xjoskßileb xban nak nimla mâc chiruheb chixjunileb laj Israel nak laj Siquem quicuan riqßuin lix rabin laj Jacob. Incßaß raj xru xbânu chi joßcan riqßuin junak xkaßal aj Israel.
7Jakobs sønner kom hjem fra marken da de fikk høre om dette; og mennene gremmet sig og var harmfulle; for han* hadde gjort en skammelig gjerning mot Israel ved å ligge hos Jakobs datter. Slikt burde ikke skje. / {* Sikem.}
8Laj Hamor quiâtinac riqßuineb ut quixye reheb: —Laj Siquem li cualal cßajoß nak xcô xchßôl chirix li xkaßal. Bânuhomak usilal, qßuehomak li xkaßal re tâsumlâk riqßuin li cualal.
8Da talte Hemor med dem og sa: Min sønn Sikems hjerte henger ved eders datter; kjære, la ham få henne til hustru,
9Us raj nak teßxcßam ribeb li kalal kacßajol re nak kechßalalak chic kib, chan. Li kalal lâo teßsumlâk riqßuineb lê rabin lâex. Ut lê ralal lâex teßsumlâk riqßuineb li karabin lâo.
9og inngå svogerskap med oss, gi oss eders døtre og ta I våre døtre!
10Lâex naru texcanâk kiqßuin saß li chßochß aßin. Naru textrabajik ut naru texcuânk chi junaj cua arin. Têbânu li cßanjel li cßaßru têraj ut naru ajcuiß têlokß lê chßochß arin, chan.
10Bli boende hos oss! Landet skal stå åpent for eder; bo her og dra omkring og få eder eiendommer her!
11Laj Siquem quixye re lix yucuaß lix Dina joß ajcuiß reheb li ras ut li rîtzßin: —Chixcßulak êchßôl li cßaßru xyeman êre. Aß yal cßaßru têpatzß cue, lâin tinqßue êre.
11Og Sikem sa til hennes far og hennes brødre: La mig finne nåde for eders øine! Det I krever av mig, vil jeg gi eder.
12Yehomak cue joß nimal têraj. Usta nabal, lâin tinqßue êre. Mexcßoxlac riqßuin aßan. Qßuehomak cue li xkaßal re nak tinsumlâk riqßuin, chan.
12Krev så meget I vil av mig i morgengave og andre gaver! Jeg skal gi det I vil ha; la mig bare få piken til hustru!
13Xban nak ac nequeßxnau nak laj Siquem quixchap saß puêrs lix Dina, eb li ras riqßuin balakß aj âtin queßchakßoc chiruheb laj Hamor ut laj Siquem.
13Da svarte Jakobs sønner Sikem og Hemor, hans far, med svikefulle ord, fordi han hadde vanæret deres søster Dina,
14Queßxye reheb: —Incßaß naru takaqßue li kanab re junak cuînk mâjiß naxcßul li circuncisión xban nak xutânal aßan saß kayânk lâo, chanqueb.
14og sa til dem: Det kan vi ikke gjøre, å gi vår søster til en mann som har forhud; det vilde være en skam for oss.
15Cui chixjunilex lâex têcßul li circuncisión joß nak xkacßul lâo, lâo takasume li cßaßru xaye ke.
15Bare på det vilkår vil vi være eder til vilje, at I blir som vi, og alt mannkjønn hos eder lar sig omskjære.
16Chi joßcaßin tixcßul kachßôl re nak lê ralal teßsumlâk riqßuineb li karabin ut li kalal lâo teßsumlâk riqßuineb lê rabin. Ut lâo tocuânk saß êyânk ut takajunaji kib.
16Da vil vi gi eder våre døtre og gifte oss med eders døtre og bo hos eder, så vi blir ett folk.
17Abanan cui lâex incßaß têcßul li circuncisión, lâo toêlk saß êyânk ut takacßam li kanab chikix nak toxic, chanqueb li ralal laj Jacob.
17Men dersom I ikke vil høre på oss og la eder omskjære, da tar vi vår søster og drar bort.
18Ut laj Hamor joß ajcuiß laj Siquem queßxcßul xchßôl li cßaßru quiyeheß reheb.
18Og de syntes godt om deres ord, både Hemor og Sikem, Hemors sønn.
19Laj Siquem saß junpât quixcßul li circuncisión xban nak cßajoß nak nacuulac chiru lix rabin laj Jacob. Laj Siquem, aßan li kßaxal oxlokßinbil chiruheb li cuanqueb saß rochoch lix yucuaß.
19Og den unge mann drygde ikke med å gjøre dette, for han var glad i Jakobs datter, og han var den som hadde mest å si i sin fars hus.
20Ut laj Siquem rochben lix yucuaß, queßcôeb saß li oquebâl re li tenamit li nequeßxchßutub cuiß ribeb li cristian. Ut queßoc chi âtinac riqßuineb li cuanqueb aran.
20Så gikk Hemor og hans sønn Sikem til porten i sin by, og de talte til mennene i byen og sa:
21Queßxye reheb: —Eb li cuînk aßin, aßan kamîgueb. Teßcuânk saß kayânk ut teßtrabajik arin. Ut tzßakal ajcuiß li naßajej chokß reheb aßan. Chi joßcan târûk tosumlâk riqßuineb lix rabin. Ut eb aßan teßsumlâk riqßuineb li karabin lâo.
21Disse menn vil gjerne være venner med oss og vil bo her i landet og dra omkring her, og landet er jo vidt nok for dem; vi vil gifte oss med deres døtre og gi dem våre døtre.
22Abanan eb aßan xeßxye nak tento takacßul li circuncisión joß nak queßxcßul chak eb aßan re nak junajak chic ku.
22Men bare på det vilkår vil mennene være oss til vilje og bo hos oss og bli til ett folk med oss, at alt mannkjønn iblandt oss lar sig omskjære, likesom de selv er omskåret.
23Ut chixjunil li cßaßru cuan reheb lâo toêchanînk re. Joß ajcuiß eb lix quetômk. Abanan tento nak takacßul li circuncisión re nak teßcanâk arin saß kayânk, chanqueb.
23Deres buskap og deres gods og alle deres kløvdyr, blir ikke alt det vårt når vi bare er dem til vilje, så de blir boende hos oss?
24Chixjunileb li cuînk saß li tenamit aßan queßxcßul xchßôl li cßaßru quiyeheß reheb xbaneb laj Hamor ut laj Siquem. Ut chixjunileb queßxcßul li circuncisión.
24Og de gjorde som Hemor og hans sønn Sikem vilde, alle som hørte hjemme i hans by; og alt mannkjønn, alle som hørte hjemme i hans by, blev omskåret.
25Abanan saß rox li cutan nak toj ra cuanqueb li cuînk xban li circuncisión, cuib li ralal laj Jacob, laj Simeón rochben laj Leví, queßcôeb chi pletic saß li tenamit aßan chi mâcßaß saß xchßôleb. Chixjunileb li cuînk aßin queßcamsîc chi chßîchß xbaneb laj Simeón ut laj Leví, li raseb lix Dina.
25Men på den tredje dag, da de var syke av sine sår, da tok Jakobs to sønner, Simeon og Levi, Dinas brødre, hver sitt sverd, og de kom uforvarende over byen og slo alt mannkjønn ihjel.
26Riqßuin kßesnal chßîchß queßxcamsi laj Hamor joß ajcuiß laj Siquem. Saß junpât queßrisi lix Dina saß rochocheb laj Siquem, ut queßxcßam chirix nak queßcôeb.
26Også Hemor og Sikem, hans sønn, slo de ihjel med sverdets egg, og de tok Dina ut av Sikems hus og drog bort.
27Ut eb li jun chßôl chic li ralal laj Jacob queßcuulac saß li tenamit. Quilajeßnumeß saß xbêneb li camenak ut quilajeßrisi chixjunil li cßaßak re ru li cuan saß li tenamit. Queßxbânu chi joßcaßin xban li mâusilal li quixbânu re lix Dina laj Siquem.
27Jakobs sønner kom over de drepte og plyndret byen, fordi deres søster var blitt vanæret.
28Quilajeßxcßam ajcuiß chixjunil li quetômk li cuan aran, joß ajcuiß li cßaßru cuan reheb, joß saß tenamit joß saß cßalebâl.
28De tok deres småfe og storfe og deres asener, både det som var i byen, og det som var på marken.
29Quilajeßrelkßa li cßaßru cuan saß li rochocheb. Queßxcßam ajcuiß chixjunileb li ixk joß eb ajcuiß li cocßal.
29Og alt deres gods og alle deres barn og deres kvinner førte de bort som bytte, og alt annet som var i husene.
30Laj Jacob quixye re laj Simeón joß ajcuiß re laj Leví: —Lâex xeqßue jun li nimla raylal saß inbên lâin. Anakcuan chixjunileb li cristian saß li naßajej aßin xicß chic tineßril, eb laj cananeo ut eb laj ferezeo. Mâre teßxchßutub ribeb re teßpletik kiqßuin. Ut lâo coßxibo ajcuiß. ¿Cßaßru takabânu? To-osokß chikajunilo, chan laj Jacob.Ut eb li ralal queßchakßoc ut queßxye re: —¿Ma xacuaj raj lâat nak xkacanab li kîtzßin re nak tâosokß joß junak ixk yibru xnaßleb? chanqueb re lix yucuaß.
30Da sa Jakob til Simeon og Levi: I har gjort mig en stor sorg! I har ført mig i vanrykte hos landets innbyggere, Kana'anittene og ferisittene; jeg råder jo bare over en liten flokk, og samler de sig imot mig, kommer de til å slå mig ihjel, sa både jeg og mitt hus går til grunne.
31Ut eb li ralal queßchakßoc ut queßxye re: —¿Ma xacuaj raj lâat nak xkacanab li kîtzßin re nak tâosokß joß junak ixk yibru xnaßleb? chanqueb re lix yucuaß.
31Men de svarte: Skulde han da få gjøre med vår søster som med en skjøge?