¹¶ Katahi ka whakautua e Topara Naamati; i mea ia,

¹Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

²Na kona oku whakaaro i whakahoki kupu ake ai i roto i ahau; na reira ano ahau i hohoro ai.

²Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

³Kua rongo ahau i te whakahe moku, e pa ai te whakama ki ahau, a na te wairua o toku ngakau mahara te kupu whakahoki ki ahau.

³hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

⁴Kahore ranei koe i mohio ki tenei i mua noa atu, i te wa ra ano i whakanohoia ai te tangata ki runga ki te whenua;

⁴Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

⁵He poto te wa e whakamanamana ai te tangata kino, a ko te hari o te tangata atuakore he wheriko kau?

⁵at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

⁶Ahakoa eke noa tona nui ki nga rangi, a pa atu tona mahunga ki nga kapua;

⁶Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

⁷Ka memeha atu ano ia a ake ake, ka pera ano me tona paru: ko te hunga kua kite i a ia, ka mea, Kei hea ia?

⁷så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

⁸Ka rere atu ia ano he moemoea, e kore ano hoki e kitea: ae ka aia atu ia, ano he rekanga kanohi no te po.

⁸Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

⁹Ko te kanohi i kite i a ia e kore e kite ano; a heoi ano tirohanga a tona wahi ki a ia.

⁹Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

¹⁰¶ E whakamanawareka ana tamariki i nga rawakore, ma ona ringa ano e whakahoki ona rawa.

¹⁰Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

¹¹E ki ana ona wheua i te tamarikitanga; engari ka takoto tahi me ia i roto i te puehu.

¹¹Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

¹²Ahakoa reka te kino i roto i tona mangai, ahakoa huna e ia i raro i tona arero;

¹²Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

¹³Ahakoa manawapatia noatia e ia, a kahore e mahue i a ia, heoi pupuri tonu i roto i tona mangai;

¹³sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

¹⁴Otira ka puta ke tana kai i roto i ona whekau, ko te au o nga ahipi i roto i a ia.

¹⁴så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

¹⁵I horomia e ia te taonga, ka ruakina mai ano e ia; ma te Atua e akiri mai i roto i tona kopu.

¹⁵Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

¹⁶Ka ngotea e ia te huware whakamate o nga ahipi; ka mate ano ia i te arero o te waipera.

¹⁶Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

¹⁷E kore ia e kite i nga awa, i nga wai rere o te honi, o te pata.

¹⁷Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

¹⁸Ko tana i uaua ai ka whakahokia e ia, e kore ano e horomia; ko tana utu ka rite ki ona taonga; e kore ano e koa ki reira.

¹⁸Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

¹⁹Nana hoki i tukino nga rawakore, whakarerea iho; murua ana e ia he whare, a e kore e hanga ano e ia.

¹⁹For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

²⁰I te mea kahore ia i kite i te tatutanga i roto i a ia, e kore ano etahi o nga mea e matea nuitia ana e ia e mau ki a ia.

²⁰han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

²¹Kahore tetahi mea i toe i kore te horomia e ia; no reira e kore tetahi mea pai ona e mau tonu.

²¹Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

²²I a ia e whiwhi nui nei i te rawa, e rawakore ano ia; ka tae mai ki a ia nga ringa katoa o te hunga kei roto i te mata.

²²Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

²³¶ I a ia ka mea ki te whakaki i tona kopu, ka maka mai e te Atua te kaha o tona riri ki runga ki a ia, a ka ringihia iho ki a ia, i a ia ano e kai ana.

²³For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

²⁴Ka rere atu ia i te patu rino, ka tu ia i te kopere parahi, puta pu.

²⁴Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

²⁵E unuhia ana, kua puta mai i roto i te tinana, ina, puta mai ana te mata wheriko i roto i tona au: kua tau nga wehi ki a ia.

²⁵Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

²⁶Ko te pouri katoa kei te takoto mai mo ana taonga: ka kainga ia e te ahi, kihai i puhia e te tangata; ma reira e pau ai te toenga i roto i tona teneti.

²⁶Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

²⁷Ka whakakitea mai tona he e nga rangi ka whakatika mai ano te whenua ki a ia.

²⁷Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

²⁸Ko nga hua o tona whare ka riro: ka rere, ano he wai, ona mea i te ra e riri ai ia.

²⁸Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

²⁹Ko ta te Atua wahi tenei ma te tangata kino, ko te taonga tupu i kiia e te Atua mona.

²⁹Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.