¹¶ He rua hoki to te hiriwa e puta mai ai, he wahi ano to te koura e whakarewaina ai.

¹Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

²He mea tango mai te rino no roto i te whenua; no te kamaka te parahi, he mea whakarewa.

²jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

³E whakatakotoria ana e te tangata he mutunga mai mo te pouri, e rapua ana e ia ki te tino tutukitanga atu nga kohatu o te pouri, o te atarangi o te mate.

³De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

⁴E pakaruhia mai ana e ia he rua i ko ake o nga nohoanga tangata; kua wareware ratou i te waewae e haere ana; he tawhiti i te tangata to ratou tarenga, e piu atu ana, e piu ana mai.

⁴de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

⁵Ko te whenua, e puta mai ana he taro i roto i a ia: a e hurihia ake ana a raro iho ano he ahi.

⁵Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

⁶Hei wahi mo nga hapira ona kohatu, he puehu koura ano tona.

⁶Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

⁷He ara tena kahore i mohiotia e te manu, kiano i kitea e te kanohi o te whatura.

⁷Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

⁸Kahore nga kirehe whakahi kia takahi i taua ara kahore hoki a reira kia haerea e te raiona tutu.

⁸stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

⁹E pa atu ana tona ringa ki te kiripaka; hurihia ake e ia nga take o nga maunga.

⁹På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

¹⁰E tapahia ana e ia he awa i roto i nga kamaka, a e kite ana tona kanohi i nga mea utu nui katoa.

¹⁰I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

¹¹E herea ana e ia nga awa kei maturuturu; e whakaputa mai ana hoki i nga mea ngaro ki te marama.

¹¹De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

¹²E kitea ia ki hea te whakaaro nui? kei hea hoki te wahi o te mohio?

¹²Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

¹³E kore te tangata e mohio ki tona utu, e kore ano taua hanga e kitea ki te whenua o te ora.

¹³Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

¹⁴¶ E ki ake ana te rire, Kahore i ahau; e ki mai ana hoki te moana, Kahore i ahau.

¹⁴Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

¹⁵E kore e hokona ki te koura, e kore ano hoki e taea te pauna te hiriwa hei utu mona.

¹⁵Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

¹⁶E kore e taea te whakarite ki te koura o Opira, ki te onika utu nui, ki te hapira.

¹⁶Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

¹⁷E kore e rite te koura, te kohatu piata ki a ia: e kore e hokona ki nga oko koura parakore.

¹⁷Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

¹⁸E kore e whakahuatia te kaoa, nga peara ranei; hira ake hoki te utu o te whakaaro nui i to te rupi.

¹⁸Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

¹⁹E kore te topaha o Etiopia e rite ki a ia, e kore e tau te koura parakore hei utu.

¹⁹Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

²⁰¶ Ka haere mai ra i hea te whakaaro nui? Kei hea te wahi o te matau?

²⁰Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

²¹He mea huna atu na hoki i nga kanohi o nga mea ora katoa, ngaro rawa i nga manu o te rangi.

²¹Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

²²E ki ake ana te whakangaromanga raua ko te mate, i hakiri o maua taringa ki tona rongo.

²²avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

²³E mohio ana te Atua ki tona ara, kua kite ano ia i tona wahi.

²³Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

²⁴E titiro ana hoki ia ki nga pito o te whenua, e kite ana ia i nga mea i raro i te rangi, a puta noa;

²⁴For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

²⁵E mea ana i te whakataimaha mo te hau; ae, e mehua ana ia i nga wai ki te mehua.

²⁵Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

²⁶I a ia e whakatakoto ana i te tikanga mo te ua, i te huarahi mo te uira o te whatitiri,

²⁶da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

²⁷Ka kitea e ia i reira, a whakapuakina mai ana; i whakaukia e ia, a ata rapua ana e ia.

²⁷da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

²⁸A ka mea ia ki te tangata, Na, ko te wehi ki te Ariki, ko te whakaaro nui tena; a ko te mawehe atu i te kino, koia te matauranga.

²⁸Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.