¹¶ E mohiotia ana ranei e koe te wa e whanau ai nga koati mohoao o te kamaka? E kitea putia ana ranei e koe te wa e whakamamae ai nga hata?

¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

²E taua ano ranei e koe nga marama e rite ana i a ratou? E mohio ana ranei koe ki te wa e whanau ai ratou?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

³Tuohu ana ratou, kua puta mai a ratou kuao, akiritia mai ana e ratou o ratou mea whakapouri.

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

⁴E pai ana te ahua o a ratou kuao, e tupu ana i te parae; ka haere atu ratou, a kahore e hoki mai ano.

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁵Na wai i tuku te kaihe mohoao kia haere noa atu; nga here o te kaihe mohoao, na wai i wewete?

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁶Ko te whare i whakaritea nei e ahau mona, ko te koraha: ko ona nohoanga ko te wahi titiohea.

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁷Whakahaweatia iho e ia te ngangau o te pa; e kore ia e rongo ki te reo o te kaiakiaki.

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁸Ko tona wahi kai kei te tuahiwi o nga maunga, e rapua ana e ia nga mea matomato katoa.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁹E pai ranei te unikanga kia mahi ki a koe? Kei tau takotoranga kai ranei he moenga mona?

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

¹⁰E herea ranei e koe te unikanga ki tona taura i te awa parautanga? E rakarakatia ranei e ia nga raorao me tana whai ano i a koe?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹¹E whakawhirinaki atu ranei koe ki a ia, no te mea e nui ana tona kaha? E whakarerea atu ranei e koe tau mahi mana?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹²E whakapono atu ranei koe mana au hua e whakahoki mai; mana e kohikohi mai ki tau patunga witi?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹³¶ E whakamanamana ana te parirau o te otereti; otira he atawhai ano ranei ta ona hou, ta ona raukura?

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹⁴E whakarerea ana e ia ona hua ki te whenua, whakamahanatia iho e ia ki te puehu,

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁵Wareware ake ia tera pea e pepe i te waewae, e takahia ranei e te kirehe o te parae.

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁶He mea pakeke ia ki ana pi me te mea ehara i a ia: ahakoa ka maumauria tana mahi, kahore ona manawapa;

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁷No te mea i whakakahoretia e te Atua he ngakau mahara mona, kihai hoki i homai he whakaaro ki a ia.

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁸I te wa e maranga ai ia ki runga, whakahaweatia iho e ia te hoiho raua ko tona kaieke.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁹¶ Nau ranei i hoatu tona kaha ki tae hoiho? Nau ranei tona kaki i whakakakahu ki te huruhuru?

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

²⁰Nau ranei ia i mea kia pekepeke, kia pera me te mawhitiwhiti? He hanga whakawehi te kororia o tona whewhengu.

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²¹E hukari ana ia ia te raorao, me te koa ano ki tona kaha: tika tonu ia ki te hunga mau patu.

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²²Whakahawea ana ia ki te wehi, kahore ona mataku; e kore ano ia e nunumi mai i te hoari.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²³Papa ana te papa pere ki tona taha, te tao e rarapa ana, me te timata.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²⁴E horomia ana e ia te whenua, me te ngangau me te riri; kahore ia i te whakapono ko te reo tera o te tetere.

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁵Ka tangi ana te tetere ka mea ia, Ha, ha! I tawhiti ano ka hongia e ia te pakanga, te whatitiri o nga rangatira, me te hamama.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁶¶ He mohio nou i rere ai te kahu, i roha ai i ona parirau, i anga ai whaka te tonga?

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁷Nau te kupu i kake ai te ekara? i hanga ai e ia tana ohanga ki te wahi tiketike?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁸Noho ana ia i runga i te kamaka, kei reira tona kainga, kei te kamaka keokeo, kei te pa kaha.

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁹A rapua ana e ia he kai i reira; e kite atu ana ona kanohi i tawhiti.

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

³⁰Horomititia ake ana hoki nga toto e ana pi; a ko te wahi i nga tupapaku,, kei reira ano ia.

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.