¹¶ He himene na Ahapa. He pono, he pai te Atua ki a Iharaira; ki te hunga ngakau ma.

¹En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.

²Ko ahau ia, wahi iti kua tapepa oku waewae: me i kotahi kua paheke oku takahanga.

²Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.

³I hae hoki ahau ki te hunga whakahi, i toku kitenga i te tangata hara e kake ana.

³For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.

⁴Kahore hoki he whakawiringa a te mate i a ratou: he maro ano o ratou uaua.

⁴For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.

⁵Kahore nga mea whakapouri tangata e pa ki a ratou; kahore ano ratou e whiua tahitia me te mano tangata.

⁵De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.

⁶Na reira, ano he hei te whakakake e awhi nei i a ratou, ano he kakahu te tutu e hipokina nei ratou.

⁶Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.

⁷Pupuhi ana o ratou kanohi i te ngako: nui ake nga mea i a ratou i a o ratou ngakau i hiahia ai.

⁷Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.

⁸E whakahi ana ratou, e korero kino ana mo te whakatoi: kei runga noa ake a ratou korero.

⁸De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.

⁹Tutuki tonu to ratou mangai ki nga rangi: e kopikopiko ana hoki to ratou arero i runga i te whenua.

⁹De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.

¹⁰Koia tona iwi i hoki mai ai ki konei: a e whakawiria ana he wai mo ratou, ki tonu te kapu.

¹⁰Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.}

¹¹E mea ana ratou, Ma te aha e matau ai te Atua? He matauranga koia to te Runga Rawa?

¹¹Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?

¹²Nana, ko te hunga kino tenei, kei runga tonu i te whenua rangatira, e hua ana o ratou taonga.

¹²Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.

¹³He pono he maumau taku mea i toku ngakau kia ma, taku horoi hoki i oku ringa ki te harakore.

¹³Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;

¹⁴E whiua ana hoki ahau i te roa o te ra, e pakia ana i nga ata katoa.

¹⁴jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.

¹⁵¶ Me i ki ahau, Ka penei taku korero; na e tinihanga ana ahau ki te whakatupuranga o au tamariki.

¹⁵Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.}

¹⁶I taku meatanga kia matauria tenei, ka kite ahau he mahi whakauaua rawa;

¹⁶Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.}

¹⁷Tae noa ahau ki te wahi tapu o te Atua, katahi ahau ka mohio ki to ratou mutunga.

¹⁷- inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.

¹⁸He pono i whakaturia ratou e koe ki nga wahi pahekeheke; a whakataka ana e koe ki te ngaromanga.

¹⁸Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.

¹⁹Ano te panga whakareretanga o to ratou hunanga! kua pau rawa i nga wehi.

¹⁹Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.

²⁰Ka rite ki te rekanga kanohi, ina ara ake te tangata, tau whakahawea ki to ratou ahua, e te Ariki, ina ara ake koe.

²⁰Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.

²¹¶ Na mamae noa iho toku ngakau, a hukihuki ana oku whatumanawa.

²¹Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,

²²He whakaarokore hoki ahau, he kuware: me te mea he kirehe ahau i tou aroaro.

²²da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.

²³Ahakoa ra kei a koe tonu ahau; e puritia ana e koe toku ringa matau.

²³Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.

²⁴Ma tou whakaaro ahau e arahi; muri iho ka riro ahau i a koe ki te kororia.

²⁴Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.

²⁵Ko wai hoki toku i te rangi ko koe anake? Kahore atu hoki oku i te whenua e hiahia ai, ko koe anake.

²⁵Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.

²⁶Hemo iho oku kikokiko me toku ngakau: ko te Atua ia te kaha o toku ngakau, toku wahi ake ake.

²⁶Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.

²⁷Na, ko te hunga e mamao atu ana i a koe ka mate: ka ngaro i a koe te hunga puremu katoa e whakarere nei i a koe.

²⁷For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.}

²⁸Ko ahau ia, he pai ki ahau te whakatata ki te Atua: kua waiho e ahau te Ariki, a Ihowa, hei whakawhirinakitanga moku, kia whakapuakina ai e ahau au mahi katoa.

²⁸Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.