1Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
1Kad mi je duši život omrznuo, nek' mi tužaljka poteče slobodno, zborit ću u gorčini duše svoje.
2Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
2Reću ću Bogu: Nemoj me osudit! Kaži mi zašto se na me obaraš.
3Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
3TÓa što od toga imaš da me tlačiš, da djelo ruku svojih zabacuješ, da pomažeš namjerama opakih?
4Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
4Jesu li u tebe oči tjelesne? Zar ti vidiš kao što čovjek vidi?
5Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
5Zar su ti dani k'o dani smrtnika a kao ljudski vijek tvoje godine?
6siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
6Zbog čega krivnju moju istražuješ i grijehe moje hoćeš razotkriti,
7enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
7kad znadeš dobro da sam nedužan, da ruci tvojoj izmaknut ne mogu?
8Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
8Tvoje me ruke sazdaše, stvoriše, zašto da me sada opet raščiniš!
9Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
9Sjeti se, k'o glinu si me sazdao i u prah ćeš me ponovo vratiti.
10Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
10Nisi li mene k'o mlijeko ulio i učinio da se k'o sir zgrušam?
11Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
11Kožom si me i mesom odjenuo, kostima si me spleo i žilama.
12Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
12S milošću si mi život darovao, brižljivo si nad mojim bdio dahom.
13Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}
13Al' u svom srcu ovo si sakrio, znam da je tvoja to bila namjera:
14Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
14da paziš budno hoću li zgriješiti i da mi grijeh ne prođe nekažnjeno.
15var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
15Ako sam grešan, onda teško meni, ako li sam prav, glavu ne smijem dići - shrvan sramotom, nesrećom napojen!
16og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
16Ispravim li se, k'o lav me nagoniš, snagu svoju okušavaš na meni,
17du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
17optužbe nove na mene podižeš, jarošću većom na mene usplamtiš i sa svježim se četama obaraš.
18Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
18Iz utrobe što si me izvukao? O, što ne umrijeh: vidjeli me ne bi,
19jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
19bio bih k'o da me ni bilo nije, iz utrobe u grob bi me stavili.
20Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
20Mog su života dani tako kratki! Pusti me da se još malo veselim
21før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
21prije nego ću na put bez povratka, u zemlju tame, zemlju sjene smrtne,
22et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
22u zemlju tmine guste i meteža, gdje je svjetlost slična noći najcrnjoj."