¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹Elifaz Temanac progovori tad i reče:

²Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

²"Zar šupljom naukom odgovara mudrac i vjetrom istočnim trbuh napuhuje?

³Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

³Zar on sebe brani riječima ispraznim, besjedama koje ničem ne koriste?

⁴Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

⁴Još više ti činiš: ništiš strah od Boga, pred njegovim licem pribranost ukidaš.

⁵for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

⁵Tvoje riječi krivicu tvoju odaju, poslužio si se jezikom lukavih,

⁶Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

⁶vlastita te usta osuđuju, ne ja, protiv tebe same ti usne svjedoče.

⁷Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

⁷Zar si prvi čovjek koji se rodio? Zar si na svijet prije bregova došao?

⁸Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

⁸Zar si tajne Božje ti prisluškivao i mudrost čitavu za se prisvojio?

⁹Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

⁹Što ti znadeš, a da i mi ne znamo, što ti razumiješ, a da to ne shvaćamo?

¹⁰Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

¹⁰Ima među nama i sijedih i starih kojima je više ljeta no tvom ocu.

¹¹Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

¹¹Zar su ti utjehe Božje premalene i blage riječi upućene tebi?

¹²Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

¹²Što te srce tvoje tako slijepo goni i što tako divlje prevrćeš očima

¹³siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

¹³kad proti Bogu jarost svoju okrećeš, a iz usta takve riječi ti izlaze!

¹⁴Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

¹⁴Što je čovjek da bi čist mogao biti? Zar je itko rođen od žene pravedan?

¹⁵Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

¹⁵Gle, ni u svece se On ne pouzdava, oku njegovu ni nebesa čista nisu,

¹⁶langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

¹⁶a kamoli to biće gadno i buntovno, čovjek što k'o vodu pije opačinu!

¹⁷Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

¹⁷Mene sad poslušaj, poučit' te hoću, što god sam vidjeh, ispričat' ti želim,

¹⁸det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

¹⁸i ono što naučavahu mudraci ne tajeć' što su primili od pređa

¹⁹til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

¹⁹kojima je zemlja ova bila dana kamo tuđin nije nikada stupio.

²⁰En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

²⁰Zlikovac se muči cijelog svoga vijeka, nasilniku već su ljeta odbrojena.

²¹Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

²¹Krik strave svagda mu u ušima ječi, dok miruje, na njeg baca se razbojnik.

²²Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

²²Ne nada se da će izbjeći tminama i znade dobro da je maču namijenjen,

²³Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

²³strvinaru da je kao plijen obećan. On znade da mu se dan propasti bliži.

²⁴Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

²⁴Nemir i tjeskoba na njeg navaljuju, k'o kralj spreman na boj na nj se obaraju.

²⁵fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

²⁵On je protiv Boga podizao ruku, usuđivao se prkosit' Svesilnom

²⁶stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

²⁶Ohola je čela na njega srljao, iza štita debela dobro zaklonjen.

²⁷fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

²⁷Lice mu bijaše obloženo salom a bokovi pretilinom otežali.

²⁸og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

²⁸Razrušene je zaposjeo gradove i kućišta nastanio napuštena. Srušit će se ono što za sebe sazda;

²⁹Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

²⁹cvasti mu neće, već rasuti se blago, sjena mu se neće po zemlji širiti.

³⁰Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

³⁰On se tami više izmaknuti neće, opržit će oganj njegove mladice, u dahu plamenih usta nestat će ga.

³¹Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

³¹U taštinu svoju neka se ne uzda, jer će mu ispraznost biti svom nagradom.

³²Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

³²Prije vremena će svenut' mu mladice, grane mu se nikad neće zazelenjet'.

³³Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

³³Kao loza, grozd će stresat' svoj nezreo, poput masline pobacit će cvatove.

³⁴for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

³⁴Da, bezbožničko je jalovo koljeno, i vatra proždire šator podmitljivca.

³⁵De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.

³⁵Koji zlom zanesu, rađaju nesreću i prijevaru nose u utrobi svojoj."