1Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}
1Daha mi nestaje, gasnu moji dani i za mene već se skupljaju grobari.
2Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
2Rugači su evo mene dohvatili, od uvreda oka sklopiti ne mogu.
3Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}
3Stoga me zaštiti i budi mi jamcem kad mi nitko u dlan neće da udari.
4Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
4Jer, srca si njina lišio razuma i dopustiti im nećeš da opstanu.
5Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}
5K'o taj što imanje dijeli drugovima, a djeci njegovoj dotle oči gasnu,
6Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
6narodima svim sam na ruglo postao, onaj kom u lice svatko pljunut' može.
7Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
7Od tuge vid mi se muti u očima, poput sjene moji udovi postaju.
8Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
8Začudit će se zbog toga pravednici, na bezbožnika će planuti čestiti;
9men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
9neporočni će na svom ustrajat' putu, čovjek čistih ruku ojačat će još više.
10Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
10Hajde, svi vi, nećete li opet počet', tÓa među vama ja mudra ne nalazim!
11Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
11Minuli su dani, propale zamisli, želje srca moga izjalovile se.
12Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
12'U noći najcrnjoj, dan se približava; blizu je već svjetlo što tminu izgoni.'
13Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,
13A meni je nada otići u Šeol i prostrijeti sebi ležaj u mrklini.
14roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
14Dovikujem grobu: 'Oče moj rođeni!' a crve pozdravljam: 'Mati moja, sestro!'
15hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
15Ali gdje za mene ima jošte nade? Sreću moju tko će ikada vidjeti?
16Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}
16Hoće li u Šeol ona sa mnom sići da u prahu zajedno otpočinemo?"