¹Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

¹And Zophar the Naamathite answered and said,

²Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

²Should not the multitude of words be answered? and should a man of much talk be justified?

³Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

³Should thy fictions make men hold their peace? and shouldest thou mock, and no one make [thee] ashamed?

⁴Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

⁴For thou sayest, My doctrine is pure, and I am clean in thine eyes.

⁵Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

⁵But oh that +God would speak, and open his lips against thee;

⁶og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

⁶And that he would shew thee the secrets of wisdom, how that they are the double of what is realised; and know that +God passeth by [much] of thine iniquity!

⁷Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

⁷Canst thou by searching find out +God? canst thou find out the Almighty to perfection?

⁸Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}

⁸[It is as] the heights of heaven; what wilt thou do? deeper than Sheol; what canst thou know?

⁹Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

⁹The measure thereof is longer than the earth, and broader than the sea.

¹⁰Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

¹⁰If he pass by, and shut up, and call to judgment, who can hinder him?

¹¹For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

¹¹For he knoweth vain men, and seeth wickedness when [man] doth not consider it;

¹²og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. / {* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.}

¹²Yet a senseless man will make bold, though man be born [like] the foal of a wild ass.

¹³Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -

¹³If thou prepare thy heart and stretch out thy hands toward him,

¹⁴er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

¹⁴If thou put far away the iniquity which is in thy hand, and let not wrong dwell in thy tents;

¹⁵ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

¹⁵Surely then shalt thou lift up thy face without spot, and thou shalt be stedfast and shalt not fear:

¹⁶for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

¹⁶For thou shalt forget misery; as waters that are passed away shalt thou remember it;

¹⁷Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

¹⁷And life shall arise brighter than noonday; though thou be enshrouded in darkness, thou shalt be as the morning,

¹⁸Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

¹⁸And thou shalt have confidence, because there shall be hope; and having searched about [thee], thou shalt take rest in safety.

¹⁹Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

¹⁹Yea, thou shalt lie down, and none shall make thee afraid; and many shall seek thy favour.

²⁰Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.

²⁰But the eyes of the wicked shall fail, and [all] refuge shall vanish from them, and their hope [shall be] the breathing out of life.