¹Da tok Job til orde og sa:

¹And Job answered and said,

²Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

²I have heard many such things: grievous comforters are ye all.

³Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

³Shall words of wind have an end? or what provoketh thee that thou answerest?

⁴Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

⁴I also could speak as ye: if your soul were in my soul's stead, I could join together words against you, and shake my head at you;

⁵jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

⁵[But] I would encourage you with my mouth, and the solace of my lips should assuage [your pain].

⁶Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

⁶If I speak, my pain is not assuaged; and if I forbear, what am I eased?

⁷Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

⁷But now he hath made me weary; ... thou hast made desolate all my family;

⁸Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

⁸Thou hast shrivelled me up! it is become a witness; and my leanness riseth up against me, it beareth witness to my face.

⁹Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

⁹His anger teareth and pursueth me; he gnasheth with his teeth against me; [as] mine adversary he sharpeneth his eyes at me.

¹⁰De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}

¹⁰They gape upon me with their mouth; they smite my cheeks reproachfully; they range themselves together against me.

¹¹Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

¹¹ùGod hath delivered me over to the iniquitous man, and hurled me into the hands of the wicked.

¹²Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

¹²I was at rest, but he hath shattered me; he hath taken me by the neck and shaken me to pieces, and set me up for his mark.

¹³Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

¹³His arrows encompass me round about, he cleaveth my reins asunder and doth not spare; he poureth out my gall upon the ground.

¹⁴Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

¹⁴He breaketh me with breach upon breach; he runneth upon me like a mighty man.

¹⁵Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}

¹⁵I have sewed sackcloth upon my skin, and rolled my horn in the dust.

¹⁶mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

¹⁶My face is red with weeping, and on my eyelids is the shadow of death;

¹⁷Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

¹⁷Although there is no violence in my hands, and my prayer is pure.

¹⁸Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}

¹⁸O earth, cover not my blood, and let there be no place for my cry!

¹⁹Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

¹⁹Even now, behold, my Witness is in the heavens, and he that voucheth for me is in the heights.

²⁰Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

²⁰My friends are my mockers; mine eye poureth out tears unto +God.

²¹at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

²¹Oh that there were arbitration for a man with +God, as a son of man for his friend!

²²for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

²²For years [few] in number shall pass, -- and I shall go the way [whence] I shall not return.