1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
1And Eliphaz the Temanite answered and said,
2Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
2Should a wise man answer with windy knowledge, and fill his belly with the east wind,
3Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
3Reasoning with unprofitable talk, and with speeches which do no good?
4Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
4Yea, thou makest piety of none effect, and restrainest meditation before ùGod.
5for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
5For thy mouth uttereth thine iniquity, and thou hast chosen the tongue of the crafty.
6Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
6Thine own mouth condemneth thee, and not I; and thy lips testify against thee.
7Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
7Art thou the first man that was born? and wast thou brought forth before the hills?
8Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
8Hast thou listened in the secret council of +God? And hast thou absorbed wisdom for thyself?
9Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
9What knowest thou that we know not? [what] understandest thou which is not in us?
10Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
10Both the greyheaded and the aged are with us, older than thy father.
11Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
11Are the consolations of ùGod too small for thee? and the word gently spoken to thee?
12Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
12Why doth thy heart carry thee away? and why do thine eyes wink?
13siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
13That thou turnest thy spirit against ùGod, and lettest words go out of thy mouth?
14Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
14What is man, that he should be pure? and he that is born of a woman, that he should be righteous?
15Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
15Behold, he putteth no trust in his holy ones, and the heavens are not pure in his sight:
16langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}
16How much less the abominable and corrupt, -- man, that drinketh unrighteousness like water!
17Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
17I will shew thee, listen to me; and what I have seen I will declare;
18det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
18Which wise men have told from their fathers, and have not hidden;
19til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
19Unto whom alone the earth was given, and no stranger passed among them.
20En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
20All his days the wicked man is tormented, and numbered years are allotted to the violent.
21Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
21The sound of terrors is in his ears: in prosperity the destroyer cometh upon him.
22Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
22He believeth not that he shall return out of darkness, and he is singled out for the sword.
23Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .
23He wandereth abroad for bread, -- where may it be? He knoweth that the day of darkness is ready at his hand.
24Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
24Distress and anguish make him afraid; they prevail against him, as a king ready for the battle.
25fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
25For he hath stretched out his hand against ùGod, and strengthened himself against the Almighty:
26stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
26He runneth against him, with [outstretched] neck, with the thick bosses of his bucklers;
27fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
27For he hath covered his face with his fatness, and gathered fat upon [his] flanks.
28og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
28And he dwelleth in desolate cities, in houses that no man inhabiteth, which are destined to become heaps.
29Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
29He shall not become rich, neither shall his substance continue, and their possessions shall not extend upon the earth.
30Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}
30He shall not depart out of darkness; the flame shall dry up his branches; and by the breath of his mouth shall he go away.
31Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
31Let him not trust in vanity: he is deceived, for vanity shall be his recompense;
32Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
32It shall be complete before his day, and his branch shall not be green.
33Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
33He shall shake off his unripe grapes as a vine, and shall cast his flower as an olive.
34for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
34For the family of the ungodly shall be barren, and fire shall consume the tents of bribery.
35De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.
35They conceive mischief, and bring forth iniquity, and their belly prepareth deceit.