¹Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

¹After this, Job opened his mouth and cursed his day.

²Job tok til orde og sa:

²And Job answered and said,

³Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

³Let the day perish in which I was born, and the night that said, There is a man child conceived.

⁴Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

⁴That day -- let it be darkness, let not +God care for it from above, neither let light shine upon it:

⁵Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

⁵Let darkness and the shadow of death claim it; let clouds dwell upon it; let darkeners of the day terrify it.

⁶Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

⁶That night -- let gloom seize upon it; let it not rejoice among the days of the year; let it not come into the number of the months.

⁷Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

⁷Behold, let that night be barren; let no joyful sound come therein;

⁸Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

⁸Let them curse it that curse the day, who are ready to rouse Leviathan;

⁹Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

⁹Let the stars of its twilight be dark; let it wait for light, and have none, neither let it see the eyelids of the dawn:

¹⁰fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

¹⁰Because it shut not up the doors of the womb that bore me, and hid not trouble from mine eyes.

¹¹Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

¹¹Wherefore did I not die from the womb, -- come forth from the belly and expire?

¹²Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

¹²Why did the knees meet me? and wherefore the breasts, that I should suck?

¹³For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹³For now should I have lain down and been quiet; I should have slept: then had I been at rest,

¹⁴sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

¹⁴With kings and counsellors of the earth, who build desolate places for themselves,

¹⁵eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

¹⁵Or with princes who had gold, who filled their houses with silver;

¹⁶eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

¹⁶Or as a hidden untimely birth I had not been; as infants that have not seen the light.

¹⁷Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

¹⁷There the wicked cease from troubling; and there the wearied are at rest.

¹⁸Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

¹⁸The prisoners together are at ease; they hear not the voice of the taskmaster.

¹⁹Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

¹⁹The small and great are there, and the bondman freed from his master.

²⁰Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

²⁰Wherefore is light given to him that is in trouble, and life to those bitter of soul,

²¹dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

²¹Who long for death, and it [cometh] not, and dig for it more than for hidden treasures;

²²dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

²²Who rejoice even exultingly and are glad when they find the grave? --

²³til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

²³To the man whose way is hidden, and whom +God hath hedged in?

²⁴For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

²⁴For my sighing cometh before my bread, and my groanings are poured out like the waters.

²⁵For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

²⁵For I feared a fear, and it hath come upon me, and that which I dreaded hath come to me.

²⁶Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

²⁶I was not in safety, neither had I quietness, neither was I at rest, and trouble came.