¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹And Eliphaz the Temanite answered and said,

²Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

²If a word were essayed to thee, wouldest thou be grieved? But who can refrain from speaking?

³Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

³Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands;

⁴dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

⁴Thy words have upholden him that was stumbling, and thou hast braced up the bending knees:

⁵Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

⁵But now it is come upon thee, and thou grievest; it toucheth thee, and thou art troubled.

⁶Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

⁶Hath not thy piety been thy confidence, and the perfection of thy ways thy hope?

⁷Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

⁷Remember, I pray thee, who that was innocent has perished? and where were the upright cut off?

⁸Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

⁸Even as I have seen, they that plough iniquity and sow mischief, reap the same.

⁹De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

⁹By the breath of +God they perish, and by the blast of his nostrils are they consumed.

¹⁰Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

¹⁰The roar of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken;

¹¹Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

¹¹The old lion perisheth for lack of prey, and the whelps of the lioness are scattered.

¹²Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

¹²Now to me a word was secretly brought, and mine ear received a whisper thereof.

¹³under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹³In thoughts from visions of the night, when deep sleep falleth on men: --

¹⁴Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

¹⁴Fear came on me, and trembling, and made all my bones to shake;

¹⁵Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

¹⁵And a spirit passed before my face -- the hair of my flesh stood up --

¹⁶Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

¹⁶It stood still; I could not discern the appearance thereof: a form was before mine eyes; I heard a slight murmur and a voice:

¹⁷Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

¹⁷Shall [mortal] man be more just than +God? Shall a man be purer than his Maker?

¹⁸Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

¹⁸Lo, he trusteth not his servants, and his angels he chargeth with folly:

¹⁹hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

¹⁹How much more them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed as the moth!

²⁰Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

²⁰From morning to evening are they smitten: without any heeding it, they perish for ever.

²¹Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}

²¹Is not their tent-cord torn away in them? they die, and without wisdom.