¹Da tok Job til orde og sa:

¹And Job answered and said,

²Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

²Oh that my grief were thoroughly weighed, and all my calamity laid in the balances!

³For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

³For now it would be heavier than the sand of the seas; therefore my words are vehement.

⁴For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

⁴For the arrows of the Almighty are within me, their poison drinketh up my spirit: the terrors of +God are arrayed against me.

⁵Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

⁵Doth the wild ass bray by the grass? loweth an ox over his fodder?

⁶Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

⁶Shall that which is insipid be eaten without salt? Is there any taste in the white of an egg?

⁷Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}

⁷What my soul refuseth to touch, that is as my loathsome food.

⁸Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

⁸Oh that I might have my request, and that +God would grant my desire!

⁹Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

⁹And that it would please +God to crush me, that he would let loose his hand and cut me off!

¹⁰Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

¹⁰Then should I yet have comfort; and in the pain which spareth not I would rejoice that I have not denied the words of the Holy One.

¹¹Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

¹¹What is my strength, that I should hope? and what is mine end, that I should have patience?

¹²Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

¹²Is my strength the strength of stones? is my flesh of brass?

¹³Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

¹³Is it not that there is no help in me, and soundness is driven away from me?

¹⁴Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

¹⁴For him that is fainting kindness [is meet] from his friend; or he forsaketh the fear of the Almighty.

¹⁵Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

¹⁵My brethren have dealt deceitfully as a stream, as the channel of streams which pass away,

¹⁶som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

¹⁶Which are turbid by reason of the ice, in which the snow hideth itself:

¹⁷men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

¹⁷At the time they diminish, they are dried up; when heat affecteth them, they vanish from their place:

¹⁸Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

¹⁸They wind about in the paths of their course, they go off into the waste and perish.

¹⁹Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

¹⁹The caravans of Tema looked, the companies of Sheba counted on them:

²⁰de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

²⁰They are ashamed at their hope; they come thither, and are confounded.

²¹Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

²¹So now ye are nothing; ye see a terrible object and are afraid.

²²Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

²²Did I say, Bring unto me, and make me a present from your substance?

²³at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

²³Or, rescue me from the hand of the oppressor, and redeem me from the hand of the violent?

²⁴Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

²⁴Teach me, and I will hold my tongue; and cause me to understand wherein I have erred.

²⁵Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

²⁵How forcible are right words! but what doth your upbraiding reprove?

²⁶Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

²⁶Do ye imagine to reprove words? The speeches of one that is desperate are indeed for the wind.

²⁷Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

²⁷Yea, ye overwhelm the fatherless, and dig [a pit] for your friend.

²⁸Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

²⁸Now therefore if ye will, look upon me; and it shall be to your face if I lie.

²⁹Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

²⁹Return, I pray you, let there be no wrong; yea, return again, my righteousness shall be in it.

³⁰Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

³⁰Is there wrong in my tongue? cannot my taste discern mischievous things?