¹Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

¹And Bildad the Shuhite answered and said,

²Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?

²How long wilt thou speak these things? and the words of thy mouth be a strong wind?

³Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?

³Doth ùGod pervert judgment, and the Almighty pervert justice?

⁴Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.

⁴If thy children have sinned against him, he hath also given them over into the hand of their transgression.

⁵Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,

⁵If thou seek earnestly unto ùGod, and make thy supplication to the Almighty,

⁶hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,

⁶If thou be pure and upright, surely now he will awake for thee, and make the habitation of thy righteousness prosperous;

⁷og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.

⁷And though thy beginning was small, yet thine end shall be very great.

⁸For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut

⁸For inquire, I pray thee, of the former generation, and attend to the researches of their fathers;

⁹- for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -

⁹For we are [but] of yesterday, and know nothing, for our days upon earth are a shadow.

¹⁰de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.

¹⁰Shall not they teach thee, [and] tell thee, and utter words out of their heart?

¹¹Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?

¹¹Doth the papyrus shoot up without mire? doth the reed-grass grow without water?

¹²Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.

¹²Whilst it is yet in its greenness [and] not cut down, it withereth before any [other] grass.

¹³Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;

¹³So are the paths of all that forget ùGod; and the profane man's hope shall perish,

¹⁴hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.

¹⁴Whose confidence shall be cut off, and his reliance is a spider's web.

¹⁵Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.

¹⁵He shall lean upon his house, and it shall not stand; he shall lay hold on it, but it shall not endure.

¹⁶Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;

¹⁶He is full of sap before the sun, and his sprout shooteth forth over his garden;

¹⁷om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.

¹⁷His roots are entwined about the stoneheap; he seeth the place of stones.

¹⁸Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.

¹⁸If he destroy him from his place, then it shall deny him: I have not seen thee!

¹⁹Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.

¹⁹Behold, this is the joy of his way, and out of the dust shall others grow.

²⁰Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.

²⁰Behold, ùGod will not cast off a perfect man, neither will he take evil-doers by the hand.

²¹Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.

²¹Whilst he would fill thy mouth with laughing and thy lips with shouting,

²²De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.

²²They that hate thee shall be clothed with shame, and the tent of the wicked be no more.